Nordnorsk natur, med fjell, fjorder og midnattsol, har ikke alltid vært betraktet som vakker. Fram til midten av 1800-tallet ble naturen, og midnattsola med den, sett på som gold og ugjestmild. Som eksempel kan vi bruke amtmann Blom, som har skrevet om sin reise til Nord-Norge og Nord-Sverige i 1827.

"En omstendighet som vil plage reisende i nordlandene som ikke er vant til det, er de lyse sommernetter. Det påfallende i å befinne seg i sola hele natta, vil snart tape sin interesse for den reisende, men han vil i lengre tid måtte kjempe med ubehaget, før han lærer å sove i sollyset."

Som sagt: Først rundt midten av århundret begynte synet å forandres. En av de første utlendinger på reise i nord som snakker begeistret om midnattsola, er amerikaneren Charles Brace, som reiste i Nord-Norge sommeren 1856. Hans begeistring kjenner ingen grense:

"THE MIDNIGHT SUN! It was a splendid spectacle - the rays sparkling over the beautiful Fiord, lighting up distant snowy mountains, shining back from peak to peak far away, and the whole sphere majestically rising and clearing away what a moment before had been the clouds of evening, but were now the mist of morning. The light too was a different one, at least to our imagination - purer, cleaner, and fresher."

Dette var innledningen til den tid da nordområdene ble "midnattsolens land" og turistene strømmet til for å se denne merkelige og annerledes verden.