"Fra tredje februar til den 14. Mai 1432 befant vi oss i paradisets første krets, til skam og skjensel for Italias riker."

Bakgrunnen for dette bemerkelsesverdige kulturmøtet langt mot nord må vi helt til det østlige middelhav for å finne. På forsommeren 1431 la den venetiansk handelsmann og kaptein Pietro Querini ut fra Iraklion på Kreta med kurs for Brügge i Flandern. Til sammen 68 menn, de fleste fra Italia, utgjorde mannskapet på tre handelsfartøy lastet med vintønner og krydder beregnet på det vesteuropeiske markedet. Utenfor Frankrikes vestkyst kom handelsfartøyene ut for et voldsomt uvær og drev fra hverandre, fullstendig ute av kurs. Sannsynligvis fulgte skipene med vindkastene nordvest av Irland og Skottland. Stormen raserte skipene og sjøfolkene måtte gå i livbåtene. I ukevis kjempet de mot storm og kulde. Mange av mennene druknet eller omkom av sult og utmattelse der de overlatt til sin egen skjebne drev med Golfstrømmen over Nordsjøen. Like etter nyttår, i januar 1432, strandet de gjenlevende på ei øy i skjærgården like ved Røst i Lofoten. Etter nærmere en måned ble de funnet av lokale fiskere for deretter å tilbringe over tre måneder sammen med folket på Røst. I midten av mai 1432 begynte de så på hjemturen til Italia. Den første etappen gikk med de lokale tørrfiskjektene til Trondheim. Den stormfulle reisen, forliset, oppholdet på Røstlandet og hjemturen er beskrevet av Querini selv og av to menn i hans følge.

Det er først og fremst italienernes skildring av hverdagslivet og levekårene til den nordnorske kystbefolkning i seinmiddelalderen som gjør inntrykk. Denne oppsiktsvekkende kulturkontakten har resultert i et av de få vitnesbyrd vi overhode har av den folkelige kystkulturen i Norge fra middelalderen. Italienerne beskriver et primitivt, men lykkelig folkeslag som lever i en slags idyllisk tilstand av fred og uskyldighet. Deres reiseberetning minner ikke så rent lite om antikkens forestillinger om de sagnomsuste hyperboreerne som levde i en fullkommen rettskaffenhet i det fjerneste nord. Den nedlatende tone overfor folk og natur vi møter i seinere skildringer fra nordområdene, er fraværende hos venetianerne.

"Mennene på disse øyene er de mest plettfrie mennesker, og har et vakkert utseende, det samme gjelder kvinnene deres. Så troskyldige er de at de ikke bryr seg om å låse for noe, ikke en gang kvinnene passer de på. Og dette var lett og se, for i samme rom der mann og hustru og barn lå og sov, der bodde også vi, og i vårt påsyn kledde de seg nakne når de skulle gå til sengs",