Olaus Magnus verk om de nordiske folkene kom ut på latin i Roma i 1555 med den latinske tittelen "Historia de Gentibus Septentrionalibus". Verket var delt inn i 22 bøker som til sammen omfattet omlag 770 kapitler. I verket finner vi nærmere 500 illustrasjoner - de fleste komponert av Olaus Magnus selv. De mer enn 800 sidene i originalutgaven var skrevet som en detaljert kommentar til Carta Marina - et storstilt kart over Norden som Olaus Magnus fikk utgitt i Venezia i 1539.

Historien om de nordiske folkene var det første arbeidet på latin som grundig beskrev Norden for et geografisk interessert renessanse-Europa. Fram til denne tid var nordområdene langt på vei oppfattet som et "terra incognita." I løpet av 15- og 1600-tallet ble verket oversatt til fransk, italiensk, spansk, tysk, hollandsk og engelsk. Den svenske oversettelsen kom først på 1920-tallet. Det er imidlertid bare den latinske førsteutgaven og den svenske oversettelsen som er fullstendig. En fullstendig engelsk utgave kom ut i 1998.

Olaus Magnus skrev sitt verk blant annet på bakgrunn av en reise han foretok til Norrland i 1518/1519. På sin reise var han innom Nidaros og kom så langt nord som til Pello i Övertorneå. Torneå beskrives som en møteplass for folkene på Nordkalotten.

Framstillingen kan sies å hvile på tre pilarer: Norden er krigskunstens vugge, demonenes tilholdssted og kuldens rike. Han skriver om de rike forekomstene av fisk utenfor Nord-Norge, den sugende malstrømmen ved Lofoten, festningsverket i Vardø, samens dagligliv og om farlig havuhyrer som angriper sjøfolk. Polarmenneskene spiller på lag med naturkreftene i krig, skriver han, og advarer fremmede makter mot å angripe nordboerne. Olaus Magnus peker til stadighet på at is, snø og ekstrem kulde har framskapt hardføre, sterke og tapre mennesker.

Olaus Magnus var katolikk og levde etter 1524 i frivillig eksil. Fra 1544 fungerte han som svensk titulærbiskop.