Den britiske marineoffiseren John Ross (1777-1856) gjorde et forsøk på å seile gjennom Nordvestpassasjen 1818-19. Forsøket mislyktes, men man oppnådde viktige vitenskapelige resultater. På en ny ekspedisjon i 1829-33 brukte Ross for første gang dampfartøy i arktiske farvann. Han oppdaget og utforsket Boothia Peninsula og var den første som bestemte den magnetiske nordpols beliggenhet.

Sir John Franklin (1786-1847), også han britisk marineoffiser, ble i 1845 av Admiralitetet utpekt som leder av en ekspedisjon som skulle foreta det avgjørende angrep på Nordvestpassasjen. De møtte en hvalfangerskute i Baffinbukta, og dette var siste kontakt med utenverdenen. Senere hørte man intet. Man har senere erfart at skutene ble sittende fast i den svære pakkis som trenger ned mot nordvestkysten av King William Island og kom ikke mer løs. Franklin døde her i juni 1847. De gjenlevende forsøkte antakelig å ta seg sørover mot fastlandet neste vår, men alle omkom. Det ble sendt ut flere redningsekspedisjoner, men alle forsøk var forgjeves.

I 1850 seilte Robert McClure gjennom Beringstredet for å angripe Nordvestpassasjen fra vestsiden. Fartøyet ble fast på nordsiden av Banks Island. Her ble de unnsatt sommeren 1853 av en annen ekspedisjon og ført videre østover og hjem. McClure var således den første som gjennomførte Nordvestpassasjen, men han klarte ikke å seile sin egen skute gjennom. Han fikk som nasjonal belønning 10 000 £, halvparten av den oppsatte belønningen. Roald Amundsen var den første som seilte gjennom Nordvestpassasjen i sin helhet. I årene 1903-06 seilte han sitt skip, Gjøa, fra øst mot vest. Han stoppet to år i Gjoa Haven på sørkysten av King William Island for å drive jordmagnetiske undersøkelser. Gjøa fikk enda en tredje overvintring nær munningen av Mackenzie River, før den endellig slapp ut i Beringstredet i 1906.