Fire år etter at den franske prins Louis Philippe hadde vært på Nordkapp, kom to unge utlendinger omtrent samme vei. Overalt ble de fyrstelig mottatt - kanskje var det en ny fordekt prins! De to var den svenske oberst A. F. Skjöldebrand og den italienske juristen Guiseppe Acerbi. I juli 1799 dro de med båt fra Alta til Nordkapp. På veien besøkte de en gammel kvinne på en sjøsameboplass:

" Vi var forbauset over alt denne gode og sparsommelige kvinne hadde i sitt forråd. Her var overflod av tørrfisk og tørket reinkjøtt, ost og reinsdyrtunge, havremel, reinskinn, pels og ullklær og mye annet. Hver ting uttrykte rikdom og komfort, og - det mest bemerkelsesverdige - vår gode vertinne ga oss det vi ønsket på den mest frimodige måte og uten den minste forventning om å få noe til gjengjeld: Tvert imot, hun vedble med å avslå ethvert tilbud om penger. Jeg har sett få steder hvor folk lever så lykkelig lettlivet og enkelt som i kyststrøkene i Finnmark. "

Men etter hvert som de nærmet seg Nordkapp, likte de seg mindre og mindre. På Nordkapp-platået må depresjonen ha senket seg:

" "Her er alt ensomt, alt er goldt, trist og fortvilet. Ingen skyggefulle trær smykker lenger fjellsidene. Fuglesangen som livet opp skogene i Lappland, høres ikke lenger på denne ødslige scene. De mørke, grå steinene er helt uten planteliv. Den eneste musikk som høres er bølgenes hese brus..." "

På vei tilbake ble Skjöldebrand og Acerbi bitre uvenner, og de gav ut hver sine beretninger om reisen. Sitatene er fra Acerbis Travels throuh Sweden, Finland and Lapland to the North Cape in the years 1798 and 1799, som kom på engelsk i 1802.

Reisen til Skjöldebrand og Acerbi er et typisk eksempel på den begynnende turisme, hvor europeere med eventyrlyst og midler oppsøkte det eksotiske og farefulle nord. Det var ennå så uvanlig at de fleste skrev en bok etter reisen!