RoMEO for Norge
RoMEO for Norge er et prosjekt som tar sikte på å gjøre informasjon om norske utgivelser tilgjengelig i tjenesten Sherpa/RoMEO.
Innhold |
Verktøy
Hva er egenarkivering
Egenarkivering vil si at en forfatter gjør en artikkel (bokkapittel, foredrag osv.) tilgjengelig i et vitenarkiv. Dette kan skje på mange måter, men en forutsetning er at forfatteren selv gir tillatelse til at artikkelen gjøres tilgjengelig.
Vitenarkiver
Vitenarkiver (institusjonelle digitale arkiver, Institutional Repositories - begrepene er mange) er databaser for tilgjengeliggjøring av vitenskapelige og faglige dokumenter. De er enten
- institusjonelle, dvs. at de benyttes til å gjøre produksjonen fra en bestemt (eller flere bestemte) institusjoner tilgjengelig, eller de er
- fagspesifikke, dvs. at de driftes av en eller flere institusjoner men benyttes til å tilgjengeliggjøre dokumenter fra et spesifikt fagområde fra en ubestemt krets av institusjoner.
Alle dagens norske vitenarkiver er institusjonelle. Se vår oversikt over de norske arkivene.
Det mest kjente fagspesifikke arkivet er arXiv, hvor det aller meste som skrives innen f.eks. fysikk blir gjort tilgjengelig.
Innholdet i vitenarkivene er fritt og gratis tilgjengelig på internett for alle lesere som har internettilgang. Hvilken videre bruk av innholdet som er tillatt varierer sterkt fra arkiv til arkiv, og mellom ulike dokumenter, avhengig av hvilke krav og tillatelser de som har opphavsrett og copyright har satt.
Ulike versjoner
Et dokument kan gjøres tilgjengelig i ulike versjoner. Disse versjonene går under ulike benevnelser, som igjen kan oppfattes forskjellig innenfor ulike fag og deres publiseringstradisjoner. Nedenfor forsøker vi å beskrive de aktuelle versjonene.
De versjonene som er aktuelle i vitenarkivene, er:
Pre-print (opprinnelig manus)
Dette er den utgaven som først blir innsendt til tidsskriftet, og hvor forlaget ikke har bidratt med noe til innhold eller form. Mange tidsskrift tillater egenarkivering av denne versjonen.
Post-print (siste utgave fra forfatterens hånd)
Også betegnet "Final draft post-refereeing" og "Forfatters siste manus etter fagfellevurdering" eller tilsvarende betegnelser. Dette er den siste utgaven forfatteren sender til forlaget, hvor det opprinnelige manuset er bearbeidet på bakgrunn av innspill og kommentarer fra fagfellevurderere og redaktører. I intellektuelt innhold og tekst skal denne være svært lik den publiserte utgaven. Mange tidsskrifter tillater egenarkivering av denne utgaven.
Publisert utgave (forleggers PDF)
Dette er post-printen, bearbeidet av forlaget mht. layout og design (og inkorporert i en standard layout for tidsskriftet - en layout forlaget/tidsskriftet har opphavsretten til), korrekturlest, med tabeller og bilder plassert på rett plass og med korrekt paginering. De fleste tidsskrifter/forlag tillater ikke egenarkivering av denne utgaven, men det finnes også dem som kun tillater egenarkivering av denne utgaven.
Fra institusjonenes side er det sterkt ønskelig med en generell tillatelse til å benytte denne utgaven ved tilgjengeliggjøring av doktoravhandlinger i vitenarkivet, dersom det er forleggers PDF som er benyttet i den trykte utgaven (som det jo gjerne er), det er et mål/krav at det som er i vitenarkivet skal være samme utgave som den trykte.
Bearbeidet utgave etter utgivelse
Dette er den publiserte artikkelen, bearbeidet i ettertid for å rette feil som ikke ble rettet før utgivelse eller for å innarbeide ny forskning. Ved vesentlig bearbeiding vil den nye utgaven gjerne bli et nytt verk. Sjelden aktuell for egenarkivering, og ev. egenarkivering må avklares i det enkelte tilfelle. Ikke omfattet av Sherpa/RoMEOs informasjon.
Typiske vilkår for egenarkivering
Forlag/tidsskrifter som tillater egenarkivering av en eller flere ulike utgaver av en artikkel, kan stille betingelser for å tillate egenarkiveringen. Nedenfor omtaler vi noen typiske slike betingelser.
Tidspunkt
Mange tidsskrift stiller betingelser mht. når en artikkel kan egenarkiveres. Disse betingelsene kan være forskjellige for de forskjellige utgavene av en artikkel, om man tillater egenarkivering av flere utgaver.
- Karenstid (embargo): Forlaget betinger seg en periode fra artikkelen publiseres til den kan gjøres tilgjengelig i vitenarkivet. Perioden er gjerne kortere i realfag/biofag/medisinske fag enn i jus/humaniora/samfunnsfag. Dette har med artikkelens "levetid" som leverandør av virkelig ny informasjon. Typiske karenstider er 6 mnd i realfag/biofag/medisinske fag og 12 mnd i jus/humaniora/samfunnsfag, men også lengre perioder er i bruk.
- Første publisering: Hvorvidt forlaget tillater at artikkelen egenarkiveres før den er offisielt publisert av forlaget. Mange tillater ikke dette, mens noen f.eks. kun tillater egenarkivering av pre-print dersom dette skjer før offisiell publisering.
Hvor
Hva slags nettsted kan artikkelen gjøres tilgjengelig på? Aktuelle varianter kan være:
- På forfatters private hjemmesider
- På forfatters hjemmesider på arbeidsgivers nettsted
- I forfatters institusjonelle arkiv
- I et relevant fagspesifikt arkiv
ev. kombinert med et krav om at nettstedet ikke kan være et kommersielt nettsted, dvs. ta seg betalt for tilgjengeliggjøringen.
Lenke
Forholdet til krav fra forskningsfinansiører
Hensikten med prosjektet
Om prosjektet
Prosjektet er i hovedsak finansiert av ABM-U (85 %) mens prosjektdeltakerne Universitetet i Bergen, Høgskolen i Telemark og Universitetet i Tromsø (som alle deltar som medlemmer av NORA-samarbeidet) deltar med en «egenandel» på 15 %. Prosjektet har fått midler for aktiviteter i 2010, og tar sikte på å gjennomføre det planlagte arbeidet før nyttår.
Prosjektet skal
- skaffe en oversikt over norske utgivelser som det er ønskelig å finne data om i RoMEO
- prioritere publiseringskanalene ut fra bruk blandt norske forskere
- innhente informasjon om publiseringskanalenes policyer mht. forfatternes egenarkivering og ev. bruk av utgivers pdf i vitenarkiv, herunder
- innhente informasjon om policy for ulike versjoner av utgivelsene
- innhente informasjon om ev. vilkår for egenarkivering
- innhente informasjon om utgivernes forhold til krav fra ulike forskningsfinansiører
- publisere informasjonen i Sherpa/RoMEO, den internasjonale databasen som brukes for å sjekke rettigheter i forbindelse med egenarkivering - både ved egenarkiveringen og ved valg av publiseringskanal
- oppsummere erfaringene med prosessen slik at de kan komme til nytte for ev. Sherpa-partnere fra andre land, bl.a. gjøre det lettere å planlegge nye, tilsvarende prosjekter
