De eldste forskningsbibliotek i Tromsø
Universitetsbiblioteket i Tromsø (UB) har sine røtter som går mye lenger bakover i tid enn etableringen av Universitetet i 1968. To akademiske institusjoners bibliotek danner dets historiske ryggrad, nemlig Tromsø museum, etablert 1872, og Nordlysobservatoriet, etablert 1928. Det er ingen tvil om at den første institusjons bibliotek er det eldste og største, men boksamlingen fra Observatoriet og før det Geofysisk institutt fra 1918 og eventuelt Haldde-observatoriet (1912-26) har i alle fall vitenskapshistorisk interesse.

Tromsø museums bibliotek, som i de første årene bare inneholdt ganske få bøker, vesentlig av arkeologisk innhold, begynte først i 1878 å få en regelmessig tilvekst. Før inkorporeringen i Universitetet var størstedelen av tilveksten ved Biblioteket basert på bytteabonnement med Museets egne publikasjoner mot gjenytelser fra andre institusjoners publikasjoner. Særlig betydde de utenlandske bytteforbindelsene mye.

Den mest verdifulle gaven til museumsbiblioteket er uten tvil den store boksamlingen som Just Knud Qvigstad i flere etapper fram til sin død i 1957 skjenket museet. Den består anslagsvis av 2.000-2.500 bøker. I underkant av 30% av samlingen er av språkvitenskapelig art, hovedsakelig innenfor de finsk-ugriske og nordiske språk. I overkant av 30% av samlingen omhandler folklore, særlig innenfor de skandinaviske, finske og tyske områdene. Samiske og finske religiøse skrifter utgjør ca. 10% av samlingen, mens ca. 15% dreier seg om samiske og finske kulturelle og historiske forhold. De resterende 15% av samlingen er av geografisk, etnografisk, arkeologisk og annen art. Som helhet har den et klart tyngdepunkt innen samiske og finske forhold. Samlingen representerer en kulturhistorisk skatt som Universitetet i Tromsø har en helt spesiell forpliktelse å ta vare på og gjøre tilgjengelig for forskningen.

Kvantitativt betydde innkjøpene forholdsvis lite for tilveksten i biblioteket. Men utover på 1950- og -60-tallet ble budsjettene noe rommeligere. Da nybygget sto ferdig i 1961, hadde boktårnet en kapasitet på 3750 hyllemeter, dvs. plass til ca. 150.000 bind. På slutten av 1950-tallet var litteraturmassen på anslagsvis 70.000 bind, mens den ved overgangen til Universitetsbiblioteket i 1972 var anslått til ca. 120.000 bind. Først i 1947 hadde museet fått en fast stilling som var øremerket arbeid med biblioteket som eneste oppgave.

Da Tromsø museums bibliotek ble inkorporert i Universitetsbiblioteket, ble også idégrunnlaget for biblioteket forandret. For det første skulle biblioteket og dets litteratur gjøres tilgjengelig for en større brukergruppe, og ikke lenger bare være et forskningsbibliotek for en begrenset gruppe fagfolk. For det andre ble biblioteket organisatorisk gjort til et avdelingsbibliotek innenfor Universitetsbiblioteket og ikke lenger organisatorisk knyttet til Museet.

 
Nordlysobservatoriets bibliotek er i dag spesialbibliotek for fysikk ved Universitetsbiblioteket. Som ved alle naturvitenskapelige bibliotek består den viktigste del av litteraturmassen av tidsskrifter. Vi har i dag ca. 200 tidsskriftabonnement som relateres til fysikk, inklusive abonnement som er avsluttet. Men hvordan var situasjonen i tida før Observatoriet ble inkorporert i Universitetet? Opplysningene om den eldre biblioteksituasjonen er noe uklar. Anslagsvis kan man anta at ca. 50 tidsskriftabonnement var på plass ved Nordlysobservatoriets bibliotek før 1970. Det vil si at omlag 25% av tidsskriftene stammer fra tida før universitetsetableringen. Fagmessig er disse fordelt på allmenn fysikk, geomagnetisme, nordlys, øvre atmosfære og plasmafysikk. Videre bakover i tid avtegner følgende bilde seg: 30 tidsskrifter kom til på 1960-tallet, 10 abonnement stammer fra 1950-tallet og 10 er fra før 1950. Den i og for seg betydelige økningen på 1960-tallet gjenspeiler nok naturvitenskapens oppblomstring, økt publikasjonsfrekvens samt bedre økonomiske betingelser på forskningssektoren.

En faglig vurdering tilsier at Nordlysobservatoriet ved innlemmelsen i Universitetet bidro med en tidsskriftsamling som ga en rimelig god dekning innen det fagområdet som Observatoriet tok seg av. Senere ble ytterligere en del årganger fra 1960-tallet, og noen enda eldre, anskaffet og utvidet fagspekteret betydelig slik at fysikk i Tromsø hadde en god basis i biblioteket ved midten av 1970-tallet.

Nordlysobservatoriet ble som nevnt opprettet i 1928. Hvor mange av tidsskriftene som fantes ved forløperne til Observatoriet, Geofysisk institutt (fra 1918) og Haldde-observatoriet (1912-26) er uklart; faktisk kan ingen av dem sikkert tilskrives disse institusjonene. Det må imidlertid være hevet over tvil at man hadde enkelte tidsskrifter og særlig på Geofysisk institutt. Men det kan tenkes at disse kom til boksamlingen på Værvarslinga for Nord-Norge, eller at de var private abonnement.

Når det gjelder bøker er også bildet komplisert, men et overslag vil nok gi som resultat at i hvert fall 10% av dagens fysikkbøker stammer fra Nordlysobservatoriet. En liten del av dette, noen titalls bøker, har utvilsomt kommet fra Geofysisk institutt i det de bærer stempel derfra. Ingen kan med sikkerhet sies å ha vært på Haldde, men det er adskillige bøker utgitt før 1918 i samlingen uten at vi vet når eller hvordan de kom inn i biblioteket.

 
Etableringen av Universitetsbiblioteket i Tromsø
Alt på første møte i Interimstyret for Universitetet i Tromsø den 13. februar 1969 kom bibliotekspørsmålet på dagsorden. De to første stillinger ved Universitetet skulle utlyses. Den første var universitetsdirektør, den andre var overbibliotekar. Allerede 15. august samme år tiltrådte Harald Rønning i et engasjement som overbibliotekar for to år. Å komme i gang med oppbyggingen av den faglige infrastruktur og i særlig grad biblioteket ble gitt høg prioritet, og vi ser også at Biblioteket ble prioritert alt i Statsbudsjettet for 1970. Fra høsten 1969 møtte overbibliotekaren jevnlig i Interimstyret, og fra januar 1970 ble det oppnevnt et faglig bibliotekråd som skulle bistå i arbeidet med å anskaffe relevant litteratur. Det gjaldt å komme i gang med innkjøpene så fort som mulig dersom det skulle være biblioteksmessig forsvarlige vilkår i Tromsø når det vitenskapelige personalet begynte å komme og de første studenter skulle få sin undervisning.

Det viste seg vanskelig å få laget en plan for litteraturkjøp, og bibliotekspørsmål gikk stadig igjen i den første tida i Interimstyret. Det ble klart for alle at oppbygging av et vitenskapelig bibliotek er en tidkrevende, dyr og vanskelig prosess. Rett nok så man for seg muligheter for fjernlån fra andre bibliotek, men dette kunne aldri bli annet enn unntaket; regelen måtte være at Biblioteket hadde egne samlinger med faglig kompetent personale som kunne yte tjenestene på stedet.

For å få en helhetlig planlegging av det nye universitetsbibliotek i Tromsø oppnevnte Interimstyret i februar 1970 et Planutvalg for Universitetsbiblioteket i Tromsø bestående av overbibliotekar Gerhard Munthe, førstebibliotekar Børge Bernhardt og fakultetsbibliotekar John Brandrud ved UB Oslo samt overbibliotekar Harald Rønning ved UB Tromsø. Allerede i juni samme år kunne utvalget legge fram en foreløpig innstilling, og en endelig innstilling forelå i juni 1971.

Da Universitetsbiblioteket skulle etableres, fantes det åtte andre bibliotek i Tromsø. Foruten ved Tromsø Museum og Nordlysobservatoriet var det Tromsø kommunale bibliotek, bibliotekene på Statens forsøksgård Holt, Tromsø off. lærerskole, Sentralsykehuset i Tromsø, Åsgård sykehus og Værvarslinga for Nord-Norge. Av disse sto det kommunale bibliotek i en særstilling på flere måter. For det første representerte bokbestanden på ca. 95.000 bind verdifulle samlinger særlig innenfor nordområdelitteratur, men også innen norsk og nordisk historie generelt, filologi og musikk. Dessuten var det ca. 175 løpende tidsskriftabonnement. En viktig særsamling var professor Oluf Kolsruds boksamling, som Kirke- og undervisningsdepartementet og Tromsø kommune kjøpte inn til biblioteket. Den omfattet ca. 30.000 bind hvor kirkehistorie, allmenn norsk historie og lokalhistorie var særlig sterkt representert.

Mye av denne litteraturen var også interessant for Universitetet. Samtidig hadde Universitetet i den første tida stadig behov for gode saker som kunne vise dets landsdelsrelevans og ikke minst legitimitet i byen. Høsten 1971 tok Peter F. Hjort initiativ overfor Tromsøs ordfører Kåre Nordgård for å drøfte muligheten for at Universitetet og kommunen kunne gå sammen om å lage et felles universitets- og offentlig bibliotek. Tanken var ny og utradisjonell i Norge, men det fantes forbilder andre steder i Europa, bl. a. i det prestisjefylte Staats- und Universitätsbibliothek i Göttingen. Hjort la en viss tyngde i dette initiativ bl. a. fordi han så gevinst for Universitetet både faglig og som en måte å skaffe det goodwill på overfor kommunen og Tromsøs befolkning. Men kommunens politiske ledelse gikk sterkt mot forslaget, støttet av den biblioteksfaglige elite i Norge, både innenfor folke- og fagbiblioteksektoren. Ideen ble derfor forkastet.

Universitetet valgte da å bygge opp et bibliotek for forskere og studenter ved egen institusjon, som regelen har vært ved alle universitetene i Norge. Men det ble understreket at Biblioteket ikke kunne avgrense sin virksomhet utelukkende til å gjelde universitetsmiljøet. Man så for seg at det ville utvikle seg behov for faglitteratur utover i landsdelen, både m.h.t. videreutdanning og forskerutdanning, men også å yte nødvendig bibliotektjeneste til landsdelens administrasjon, sykehus, næringsliv og enkeltforskere ble ansett som viktig, og at UB således skulle fungere som et vitenskapelig sentralbibliotek for hele landsdelen. Det ville også utvikle seg fagområder der forskningen og samlingene i Tromsø ville stå særlig sterkt, som f.eks. nordnorsk og samisk kultur, kosmisk fysikk, arktisk botanikk og zoologi. Uten at begrepet ble brukt, tenkte man i realiteten på at UB Tromsø skulle få knutepunktfunksjon for disse fag innenfor et Norges-nett, og til dels også være et sentralbibliotek internasjonalt på disse områder.

Planutvalget argumenterte også for at Universitetsbiblioteket skulle bli sentrum for Universitetets informasjonssystem for undervisning, forskning og allmenn kulturell orientering. En forutsetning var at UB i så fall skulle forvalte de samlete ressurser som Universitetet skulle bruke til informasjonsmateriale. Dessuten argumenterte man for at UB Tromsø "i sterkere grad enn vanlig" bør integreres i Universitetet.

Organisatorisk gikk Utvalget inn for en biblioteksmodell som de karakteriserte som "sentralisert desentralisering" og som de så som forenlig med det overordnete prinsipp for Universitetet i Tromsø om "det integrerte universitet". I praksis innebar denne modellen å sentralisere de interne biblioteksgjøremål i et hovedbibliotek, som samtidig skulle fungere som avdelingsbibliotek for fag som bygningsmessig ble plassert slik at dette var rasjonelt, og forøvrig desentralisere samlinger og tjenester i flere større, faglig avgrensete avdelingsbibliotek. Disse burde utgjøre størst mulige biblioteksenheter, men uten å redusere de fordelene som en umiddelbar adgang til samlinger og tjenester gir. En naturlig konsekvens av ideen om et integrert bibliotek i universitetssamfunnet var at et større antall av personalet skulle være fagspesialister (fagreferenter) innenfor de ulike fagområder. Her så man også for seg en fleksibel ordning, hvor fagreferenten i noen tilfeller kunne være forsker eller lærer. Under alle omstendigheter måtte disse personer ha arbeidsplasser plassert slik at de kunne være lett tilgjengelig for brukere og for informasjonstjenesten.

Hovedtanken bak - og begrunnelsen for - denne løsningsmodell var både å oppnå de økonomiske og bruksmessige fordeler som en sentralisert utbygging i et stort hovedbibliotek ville gi, og samtidig skape forutsetninger for den best mulige service for brukerne, ved at samlinger, andre nødvendige hjelpemidler og bibliotekspersonale kunne plasseres så nær som mulig til de steder på universitetsområdet hvor forskning og undervisning i faget foregår. Disse avdelingsbibliotekene var tenkt å erstatte instituttbibliotekene i deres tradisjonelle form ved andre universitet.

Dimensjoneringen på hele biblioteket ble anslått å skulle ha en samlet kapasitet på 800.000-1.000.000 bind for et universitet med inntil 7.000 studenter og 750 forskere og lærere. Det var også enighet om at hovedbiblioteket burde være et av de første bygg som skulle reises på det nye universitetsområdet, og at dette bygg i en overgangsperiode kunne avgi plass til andre universitetsenheter. Videre la man vekt på at avdelingsbibliotek måtte bygges ut i takt med oppføringen av permanente bygg for undervisning og forskning.

Slik så man altså på situasjonen ved begynnelsen av 1970-tallet. Hvordan ble så den faktiske utvikling?

 
Biblioteket under oppbygging og profilering
Liksom for Universitetet som helhet ble den såkalte "provisorieplanen" også lagt til grunn for oppbyggingen av Biblioteket. Da utbyggingen i Breivika startet, fulgte man bygningsmessig plan-utvalgets forslag nærmest til punkt og prikke. Allerede som byggetrinn 2 ble hovedbibliotekbygget realisert på det nye universitetsområdet. Dette bygget sto ferdig i 1981 og ble samtidig avdelings-bibliotek for humaniora og samfunnsfag. For en overgangsfase ble det også lagt inn lesesalsarealer for disse fagene, slik at Biblioteket skulle ha mulige ekspansjonsarealer når situasjonen krevde det og de bygningsmessige forhold ellers tillot det. Et viktig prinsipp var å gjøre litteraturen tilgjengelig på åpne hyller. Det var også et ønske å skape et læringsmiljø hvor studiene kunne foregå i biblioteket. I praksis ønsket man å realisere det som i de seneste år er kalt et læringsressurssenter.

Ellers ble den videre utbyggingen av biblioteket lagt ut som faglig avgrensete avdelingsbibliotek i tilknytning til fagenhetene. Det nye fellesbiblioteket for realfagene og medisin, samt helsefagene ved Høgskolen i Tromsø, sto ferdig i 1991.

Om de bygningsmessige sidene ved biblioteksutviklingen stort sett har fulgt planutvalgets idé om "en sentralisert desentralisering", har utvalgets viktigste målsetting om et UB integrert i Universitetets undervisning og forskning "i sterkere grad enn vanlig" ved universitetene, ikke slått til. Det er ikke mulig å peke på en enkelt årsak til dette. Og det er neppe mulig å se UB isolert fra den øvrige fagutvikling ved Universitetet i Tromsø i denne saken. Selv om idealet var tverrfaglige studier med stort innslag av prosjektarbeid og skriveoppgaver, ble studiene raskt disiplinorienterte med tradisjonelle undervisnings- og eksamensformer. Andre universitet i Skandinavia, som for eksempel Aalborg universitet, Roskilde universitetscenter og Hälsouniversitetet i Linköping, som ble etablert omtrent samtidig og langt på vei etter samme idealer som i Tromsø, har beholdt og videreutviklet problem- og prosjektbaserte studieformer. Dette har fått store konsekvenser for bibliotekintegreringen der. Konklusjonene derfra er nemlig klare: Disse studieformene stimulerer til en mer aktiv bruk og integrering av biblioteket i studier og forskning.

På 1990-tallet ble imidlertid UB gjort til et satsingsområde for Universitetet i Tromsø. Dette skjedde samtidig med den store studentveksten, som førte til større ressurstilgang til institusjonen. UB fikk sin del av denne veksten, både stillingsmessig og til drift. Fagmiljøene prioriterte også økning i litteraturbudsjettet, selv om prisstigning, særlig på utenlandske tidsskrifter, hadde langt sterkere stigning enn norsk prisindeks fanget opp. Rent økonomisk kan likevel det som skjedde neppe karakteriseres som en ekstra satsing på UB.

Men sammenliknet med 1980-tallet representerer 1990-åra likevel en helt ny giv for UB Tromsø. Oppmerksomheten om Biblioteket og bevisstheten om dets betydning for universitetssamfunnet ble merkbart større. Dessuten opplevde man at studentrepresentantene i de sentrale beslutningsorganer stadig fokuserte på bibliotekspørsmål.

Biblioteket på sin side innså at en ensidig fokusering på UB som forskningsbibliotek og passiv tjenesteyting ikke var tilstrekkelig for å gjøre det til et attraktivt studiebibliotek for studenter. Utover på 1990-tallet har derfor fokuseringen på brukerrettet veiledning og studiebiblioteksida ved UBs virksomhet vært viet større oppmerksomhet enn tidligere. Biblioteket begynte også å bruke viderekomne studenter som hjelpefagreferenter på fagfelt hvor biblioteket ikke hadde egne fagreferenter. Det har også vært arbeidet aktivt for at stipendiater skal kunne ta ut pliktarbeidet sitt som fagreferenter ved UB.

UB tok også et fastere grep om Universitetets forpliktelser på formidlingssida. Gjennom en rekke større utstillingsprosjekt kombinert med utgivelse av en egen skriftserie, Ravnetrykk, har UB formidlet kunnskap på områder som ligger innenfor Universitetets faglige tyngdepunkter som nordområdeuniversitet.

Som sentral formidlingsinstitusjon ved Universitetet har UB også sett det som viktig å bygge opp samlinger retrospektivt, dvs. å fylle hull av eldre litteratur. God hjelp til dette har UB fått ved over-takelse av en del private boksamlinger. Bl.a. ble Francis Bulls boksamling anskaffet til det nystartete UB Tromsø. Dette er en samling som har sitt tyngdepunkt innenfor norsk og nordisk litteratur, særlig de store norske forfattere. Videre har de deler av Oluf Kolsruds boksamling som kom til UB vært verdifull. Men samlingen lider under det faktum at den er delt mellom folkebiblioteket og UB. Også private boksamlinger innenfor slaviske språk, jus og bedriftshistorie har vært av verdi for et bibliotek som for en stor del har måttet bygge seg opp fra grunnen av. Dessuten har UB Oslo vært velvillig med å overføre enkelte dublettsamlinger. En interessant spesialsamling av eldre matematisk litteratur representerer den såkalte Sylow-samlingen, en donasjon etter matematikeren Peter Ludvig Mejdell Sylow.

I de senere år har UB Tromsø mer systematisk søkt å anskaffe litteratur med særlig relevans for nordområdene. Innenfor norsk litteratur har det vært satset sterkt på å bygge opp en Hamsun-samling. Polar- og annen nordområdelitteratur, inklusive eldre kart er også et satsingsområde og utgjør Bibliotekets Ultima Thule-samling. I den seneste tid har det også vært tatt initiativ til å bygge opp en håndskriftsamling med relevans for nordområdene.

I løpet av de siste 30 år har imidlertid bibliotekene - og særlig forskningsbibliotekene - gjennomgått en metamorfose som har rystet biblioteket i sine grunnvoller. Tradisjonelt har bibliotekene vært samlinger av bøker, manuskripter, kart, tidsskrifter og andre kilder av papirbasert informasjon. Bibliotekene ble imidlertid tidlig involvert i utnyttingen av den nye elektronisk baserte informasjonsteknologien.

De største grunnlagsinvesteringene ved Biblioteket på IT-sida, både teknisk og personal-opplæringsmessig, ble gjort på 1980-tallet. De norske forskningsbibliotekene utviklet da et felles nasjonalt datasystem for bibliotektjenester, Bibsys. UB Tromsø var med helt fra begynnelsen og fikk på den måten en spesiell kompetanse innenfor dette systemet i forhold til de andre universitetsbibliotekene. På mange måter var UB her også i forkant av edb-utviklingen ellers ved Universitetet. Men mens det på 1980-tallet var antatt at de elektroniske søkesystemene måtte betjenes av spesialistene på biblioteket, har 1990-tallet på en helt ny måte gjort bibliotekene til elektroniske tilbydere og tilretteleggere for brukerne selv.

Etter hvert som samfunnet har begynt å verdsette informasjon høgere, har den såkalte informasjonsindustrien utviklet seg. Denne industrien omfatter foretak som selger informasjonsprodukter for profittens skyld. Dette åpner rett nok både muligheter og representerer utfordringer for bibliotekene, men i enda større grad for menneskene i informasjonssamfunnet. Sannsynligvis er det viktigste vi kan ta med oss inn i informasjonssamfunnet i det neste århundre at det er forskjell på løsrevet informasjon og reflektert kunnskap. Man får ikke nødvendigvis mer kunnskap om informasjonsmengden øker. Vi kommer til å måtte bruke stor intellektuell kapasitet på å bevisstgjøre oss det faktum at den mest verdifulle kunnskap ikke er synonymt med den lettest tilgjengelige elektroniske informasjon.

Men det elektroniske medium er likevel uhyre nyttig som arbeidsredskap. Nytten av å kunne bruke dette verktøy for automatisering av bibliotekets interne rutiner ble erkjent ved UB Tromsø så tidlig som i 1974. Da hadde Styringskomiteen for bibliotekautomatisering ved Universitetet i Trondheim alt i 1972 bestemt seg for å gå i gang med et prosjekt som skulle lage en elektronisk katalog over litteraturen ved UB Trondheim.

Av denne ansatsen vokste Bibsys fram som et landsdekkende biblioteksystem og Uninett som et landsomfattende datanett for universitets- og høgskolesektoren. Det første dokument ble kata-logisert i Bibsys-basen i 1976. Fra 1980 begynte man i Tromsø å katalogisere i Bibsys. Bibsys er blitt et landsdekkende biblioteksystem i universitets- og høgskolesektoren, og har tatt det første skritt fra å tilby husholdningsprodukter utviklet for og av fag- og forskningsbibliotekene til å bli informasjonsleverandør til studenter og ansatte ved universitetene og høgskolene. Det neste skritt er å utvikle Bibsys digitale bibliotek, dvs. å tilby fulltekstdatabaser.

UB Tromsø vil i framtida framstå som et hybridbibliotek, hvor de tradisjonelle papirbaserte dokumenter tilbys sammen med elektronisk tilgjengelige dokument. Gjennom internett vil et utall databaser kunne gjøres tilgjengelig. Prisen på tjenestene og de juridiske sider ved elektronisk tilgjengeliggjøring av dokumenter vil sette grensene mer enn det teknisk mulige.

En mer omfattende historikk om Universitetsbiblioteket i Tromsø finnes i en artikkel av Helge Salvesen i boka: Tove Bull & Tore Vorren (red.): Universitetet i Tromsø. Glimt fra de første 30 år. Tromsø 1998. Ravnetrykk nr. 17.