I tidlig nytid var det særlig tre aspekt ved samisk trolldomskraft som gjorde seg gjeldende blant lærde europeere. Samene var kjent for å kunne spå. De kunne fortelle om framtidige begivenheter. Denne egenskapen blant urbefolkningen i nord var velkjent helt fra sagaskrivningens tid. Ifølge gammel norsk lov var det forbudt å dra til samene i Finnmark for å la seg spå. Nært knyttet til spådomskunsten var deres evne som nyhetsformidlere. Gjennom bruk av tromme (runebom) og andre ritualer kunne den samiske sjaman (noaide) sette seg selv i transe. I transetilstanden reiste hans ånd til steder langt borte. Når han våknet etter sjelereisen, kunne han fortelle sin oppdragsgiver hva som foregikk der hans ånd hadde vært.

Den kristne, demonologiske versjon av samenes sjamanisme gikk ut på at det var Satan selv som hadde skjenket samene trommen. Med dette djevelinstrumentet påkalte trollmannen demonene. Demonene bodde inne i trommen og ble satt i bevegelse gjennom slag på den. Hvert slag på trommen var således et slag til Satan i helvete, for å sitere en svensk samemisjonær. Under djevelsøvnen kommuniserte trollmannen med sin tjenende demon, som på grunn av sin enorme naturinnsikt og raske forflytning, kunne fortelle om hva som skjedde rundt omkring i verden. Følgelig sørget misjonærene i sameland utover 1600-tallet å få brent trommene og slått sund samenes naturguder. Demoniseringen av naturereligionen tiltar utover 1600-tallet. Samer som mente å kunne spå om framtidige begivenheter ble stemplet som djevelske profeter.

Den tredje type trolldom som ble tillagt samene gikk under navnet gand. Iallfall på 1500-tallet og på begynnelsen av 1600-tallet var det ganden (diabolicus gandus) nordmenn og andre fromme folk fryktet mest. Samene kunne sende sin skadelige gand over lange avstander. Faktisk kunne ganden komme med nordavinden og sette sykdom på folk langt sør i Europa. Slike synspunkter ble hevdet med stor intellektuell kraft av kjente menn både i Frankrike, England og Danmark. Man forestilte seg ganden som noe fysisk. Olaus Magnus talte på midten av 1500-tallet om ganden som små blypiler. På slutten av 1600-tallet beskrev Nordlandspresten Petter Dass samenes gand som ekle, mørkeblå fluer - Beelzebubs fluer. I domsbøker fra både Finnmark og Nordland finnes konkrete beskrivelser og faktisk tegninger av samenes gand - en plass heter det at ganden ser ut som ei mus med hode i begge ender. Samene kunne altså forgjøre mennesker ved hjelp av sin gandtrolldom. Det er denne type forgjøring vi møter i trolldomssakene mot samene i Finnmark utover 1600-tallet. Heksesaker med innslag av sjamanisme forekommer også, men i bare i noen få tilfeller.

"Finnerne er nogle folkeslag i det høje Nord, som dvæler og dyrker land i en ellers fast ubeboelig del af Jorden...De lægger sig ivrigt efter trolddom og er ypperlige jægere. De har ingen fast opholdssteder, men flytter idelig rundt og fæster bo hvor de finder vildt. Paa krumme skier farer de ilsomt over snedækte aase."
Saxo Grammaticus (ca. 1150 - ca. 1220)

"Alle som bor i Norge, er fromme kristne, bortsett fra dem som bor ved havet i det fjerneste nord. Disse skal ennå være så kyndige i trolldomskunster og besvergelser at de hevder å vite hva enhver i hele verden foretar seg. Ved å mumle ord med trolldomskraft trekker de store sjødyr opp på stranden."
Adam av Bremen (1044- ca. 1080)