"Lofoten er så blottet for naturskjønnhet som vel mulig. De steile høye klipper går rett ned i havet og gir sjelden plass til et enkelt hus".

"Hvilket av disse steder som et det vakreste, kan det ikke bli spørsmål om, men om det styggeste... ".

Men på midten av 1800-tallet blomstret nasjonalromantikken i Norge, og man begynte å se på naturen med nye øyne. Det som tidligere hadde vært stygt, steilt og svart, ble nå vakkert, storslagent og eksotisk. På denne tiden utvidet også dampskipene sine ruter på Nord-Norge og gjorde veien mer farbar for de reisende. Litt etter litt ble dermed de nordlige landsdeler og da særlig Lofoten "oppdaget". Og midnattssola, som tidligere bare hadde vært en plage og ødelagt nattesøvnen for turistene, ble nå en attraksjon. "Midnattssolens land" var i ferd med å etablere seg som turistmål.

Otto Sinding (1842-1909) var en mangfoldig kunstner: både maler, dikter og teaterinstruktør. Han levde et rastløst liv rundt omkring i Europa og var flere ganger i Lofoten og malte. Mest kjent av hans nordnorske bilder er Fra Reine i Lofoten, malt i vinterlys i 1883.

Adelsteen Normann (1848-1918) var den første fra Nord-Norge som etablerte seg som maler. Han fikk sin utdanning i Düsseldorf i Tyskland, som så mange på hans tid. Senere bodde han i Tyskland, men om sommeren reiste han rundt i Nord-Norge, ofte til Lofoten, og malte. Han spesialiserte seg på romantiske fjordlandskaper, gjerne med en liten dampbåt eller seilbåt på det speilblanke hav. Han konstruerte ofte sine landskaper selv. Lyset spilte en stor rolle i Normanns bilder, og han var av de første norske kunstnere som "oppdaget" midnattssola som motiv.

Gunnar Berg (1863-93) fra Svolvær i Lofoten avbrøt en handelsutdannelse for å bli maler. Av Adelsteen Normann, som var en venn av hans far, fikk han det råd å begynne på kunstakademiet i Düsseldorf. Fra 1883 og fram til sin død studerte og arbeidet Gunnar Berg i Düsseldorf og Berlin. Men om somrene og under Lofotfisket var han hjemme i Svolvær. Med stor glød malte han sin hjemby fra alle vinkler og kanter. Hus, båter, fiskere, fjell og hav i sommer- eller vinterdrakt ble hovedingrediensene i hans bilder. Han elsket nordlandsbåten med sine vakre linjer, og ble aldri lei av å male denne "seilende skulptur".

Theodor Kitttelsen er mest kjent for sine eventyrillustrasjoner, og det eventyrlige preger også bildene fra hans besøk i Lofoten 1887-89.

I 1896 kom en annen av de store norske kunstnerne til Lofoten. Det var Christian Krohg (1852-1925). På dampbåten under innseilingen til Svolvær, mens tåken lettet, skrev han:

"Endelig ble de øverste knivskarpe spisser fri og lå nå mot den dype blå himmel, hvori tåken øyeblikkelig druknet. Ja, det kan ikke nektes - et imponerende syn: Det reneste av det rene, det kaldeste av det kalde, det dydigste av det dydige, det fornemste man kan tenke seg, altere for ensomhetens gud og kyskhetens guddommelige uberørthet. Vanskelig - vanskelig å male dette! Å få frem høyheten, storheten og naturens ubønnhørlige, ubarmhjertige ro og likegyldighet. Men det lar seg gjøre, og oppgaven er stor."

Krohg malte ikke så mange bilder fra Lofoten, men hans "Lofotbrev" og "Begravelse i Nordland" er til gjengjeld blitt viden kjent. I 1890-årenes stilbrytning innen norsk malerkunst er han her en klar eksponent for realismen. Han går inn på motivene omtrent som en portrettfotograf, og benytter ofte andre og mer dristige vinkler enn sine forgjengere.

I det 20. århundret har kunstnere som Axel Revold og Christian Krohgs sønn Per Krogh malt vakre bilder fra Lofoten. Lofoten er også kommet til uttrykk i et mer moderne formspråk gjennom den opprinnelig tyske kunstneren Rolf Nesch.