| Abstract: | Bakgrunn Henvisningen fra fastlege til sykehuslege utgjør en viktig del av kommunikasjonen mellom første- og andrelinjetjenesten. Ettersom henvisningen er arbeidsdokumentet spesialisten har til rådighet for å vurdere pasientens utrednings- og behandlingsbehov, er det viktig at henvisningen er mest mulig dekkende. Vi ønsket med dette prosjektet å kartlegge kvaliteten på et utvalg elektive henvisninger fra fastleger til hjertemedisinsk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). Materiale og metode 108 elektive henvisninger fra fastleger til hjertemedisinsk avdeling, UNN, ble samlet i løpet av 14 dager. Kvaliteten på henvisningene ble vurdert etter en mal som ble utformet i tett samarbeid med veileder. Vi fikk innspill til malen fra en fastlege og avdelingsoverlegen ansvarlig for poliklinikken på hjertemedisinsk avdeling. Henvisningene ble delt i seks tilstandsgrupper. Henvisende leges kjønn og alder ble registrert, samt pasientens kjønn og alder. Resultater og fortolkning 61 av 108 henvisninger kom fra mannlige fastleger og 47 fra kvinnelige. Det var en statistisk signifikant forskjell i kvaliteten på henvisninger fra mannlige og kvinnelige leger, der henvisningene fra kvinnelige leger hadde best kvalitet. Henvisende leger var delt i tre aldersgrupper. Den yngste aldersgruppen hadde høyest gjennomsnittsskår, og kvaliteten falt med økende legealder. Maksimalskår var 28 for fem av tilstandsgruppene og 30 for en av gruppene som hadde et gruppespesifikt vurderingspunkt. Gjennomssnittsskåren i de seks tilstandsgruppene lå mellom 9,10 og 16,50, som viste en lavere kvalitet enn vi hadde forventet. Totalt sett var det betydelige mangler ved henvisningene. EKG var ikke oppgitt i 48 av dem. I 96 henvisninger var det oppgitt 0-2 blodprøveresultater av totalt 7 som er ønsket av mottakende sykehusleger. Pasientens BMI/kroppsbygning var ikke oppgitt i 85 av henvisningene. I 65 av henvisningene var det ingen opplysninger om stimulantia. Kvaliteten på henvisningene i de seks tilstandsgruppene var dårligere enn vi hadde forventet. Dårlig kvalitet på en henvisning gjør at sykehuslegen bruker lengre tid på å vurdere henvisningen og det kan ha negativ konsekvens for pasienten. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3793 |
| Abstract: | Bakgrunn: Infeksjon med humant papillomavirus er den vanligste seksuelt overførbare infeksjonen både hos kvinner og menn. Det er anslått at opptil 20 % av den seksuelt aktive befolkningen på et hvert tidspunkt er smittet, og at over 70 % av befolkningen vil få en HPV- infeksjon i løpet av sitt seksuelt aktive liv. Høsten 2009 ble vaksinen mot humant papilloma virus (HPV) innført i barnevaksinasjonsprogrammet for jenter på 7. klassetrinn. Som for alle vaksiner i barnevaksinasjonsprogrammet er dette et tilbud man kan velge å ta i mot. Siden denne vaksinen er ny, vil det være usikkerhet knyttet til i hvor stor grad foreldrene vil tillate at vaksinen anvendes på døtrene. I denne forbindelse har jeg valgt å undersøke vurderinger foreldrene gjør for å bestemme seg om de skal la døtrene sine vaksineres eller ikke. Material og metode: Denne oppgaven er et litteraturstudium. I utarbeidelsen har jeg brukt søkeportalen PubMed. I samarbeid med veileder har jeg funnet de mest relevante oversiktsartiklene fra internasjonal litteratur ved å bruke søkeordene: “HPV vaccine; parental acceptance, beliefs, knowledge, parental attitudes, predictors of vaccine acceptability”. Fra abstraktene i artiklene som søkene ga, ble over 30 artikler lest i full tekst, og tilslutt ble 18 artikler inkludert i litteraturoversikten. Inklusjonskriterier baserer seg på aktualitet, og vi har valgt å avgrense litteraturen til utgivelser fra og med 2006. Etter å ha laget et sammendrag av de utvalgte artiklene kategoriserte jeg de ulike faktorene som hadde betydning i avgjørelsen om foreldrene ville akseptere vaksinen eller ikke i tematiske hovedgrupper som holdninger og tro om vaksinering, kunnskap om HPV og sykdom, og personkarakteristika. Resultatene presenteres hovedsakelig etter hovedgruppene. Resultater og diskusjon: Den viktigste faktoren til aksept av HPV -vaksinen er foreldrenes ønske om å beskytte barna mot en HPV -infeksjon. Dette er relatert til bekymringer over sykdomskarakteristika. Foreldre som er positive til vaksiner generelt og som allerede deltar i Nasjonalt vaksinasjonsprogram er mer positive til HPV- vaksinen. Tidligere erfaringer med seksuelt overførbare infeksjoner blant foreldre er en faktor som øker godkjennelsen av HPV vaksinen. God og grundig informasjon er viktig, og dersom lege og helsepersonell anbefaler vaksinen vil flere takke ja. Kunnskapen om HPV og HPV- relaterte infeksjoner har vist seg å være lav. Selv om det ikke er påvist at en økning i kunnskap fører til økt aksept av HPV- vaksinen, viser det seg at en del av motargumentene mot vaksinen baserer seg på lav kunnskap. De som takker nei til HPV- vaksinen er skeptiske til at vaksinen er ny og at man vet for lite om langtidsbivirkninger. Foreldrene er bekymret for at vaksinen vil kunne komme til å endre barnas seksuelle atferd i form av blant annet tidligere seksuell debut. Høyere forventet effekt av vaksinen vil øke godkjennelsen av vaksinen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3792 |
| Abstract: | Bakgrunn Bakgrunnen for denne oppgaven var å få laget en oversikt over forekomst av ulike typer håndfrakturer i Nord-Norge, da en slik studie ikke har vært gjennomført i Nord-Norge tidligere. Vi ønsket samtidig blant annet å gjøre rede for ulike skademekanismer, alder- og kjønnsfordeling og hvorvidt det finnes sesongvariasjon av håndfrakturene. Materiale og metode Vi har retrospektivt gjennomgått røntgenjournalene ved Universitetssykehuset Nord-Norge og registrert alle traumatiske håndfrakturer som hendte i perioden 01.01.2010 – 31.12.2010. Frakturer fra og med carpalknoklene til og med ytterfalangene ble inkludert i studien. Informasjonen vi har registrert har vi hentet fra den primære henvisningen og fra røntgenbeskrivelsen. Resultat Vi registrerte 593 pasienter med til sammen 691 frakturer i hånd og/eller håndrot. Høyre og venstre hånd var like ofte involvert. Det var flest fingerfrakturer, med totalt 411 frakturer. Vi fant en topp av frakturer hos pasienter mellom 10 og 24 år. Det var 70 % menn med håndfrakturer, og menn dominerte i aldersgruppen 10 til 60 år. Vi fant ingen sesongvariasjon, alle frakturer sett under ett, men frakturer i Triquetrum økte betydelig i vintermånedene. Det var heller ingen tydelig ukesvariasjon totalt sett, men 4. og 5. metacarp hadde en økning av frakturer i helgene. Den hyppigste skademekanismen var fall, med 158 av pasientene. Knokkelen med flest frakturer var 5. metacarp med til sammen 99 frakturer, hvorav 30 var som følge av en aggressiv episode. 22 av disse var subcapitale frakturer; også kalt ”Boxer´s fracture”. Fortolkning Noen skademekanismer gir hyppigere frakturer enn andre, og enkelte frakturer er relatert til typiske skademekanismer. I tillegg er både alder, kjønn og årstid med på å endre frekvensen av ulike typer håndfrakturer. Studier som dette gir viktig informasjon som kan rette oppmerksomhet mot de områder der behandling og forebygging av håndfrakturer er mest hensiktsmessig. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3769 |
| Abstract: | Formål Hovedformålet med denne oppgaven har vært å øke kunnskapen om hvilke følger det å være nyregiver innebærer i et langtidsperspektiv. Metode Materialet omfatter 64 personer som har donert et nyre mellom 1981 og 2009, samt en kontrollgruppe på 186 personer hentet fra Tromsø 4 undersøkelsen fra 1994/1995. Metoden for datainnsamling har foregått ved at overlege ved nyremedisinsk avdeling ved Universitetssykehuset i Nord Norge (UNN), har hatt nyregiverne inne til en ekstra konsultasjon. I tillegg har man sendt ut spørreskjema til de med lang reisevei, samt de som ikke hadde anledning til å møte. Et dataprogram for statistiske beregninger (SPSS) ble brukt til deskriptiv statistikk og sammenligning av nyregivere og kontrollgruppe. Resultater Kreatinin og Cystatin C var begge signifikant høyere hos nyregiverne sammenlignet med kontrollgruppen. I tillegg hadde nyregiverne 27 % lavere GFR. Det ble derimot ikke funnet signifikant forskjell i ACR mellom de to gruppene, og antall år etter donasjon så ikke ut til å påvirke faktorer som blodtrykk og nyrefunksjon. Konklusjon Formålet med denne 5 års oppgaven var blant annet å kunne besvare spørsmålet; Er det ”farlig” å donere et nyre? På bakgrunn av funnene gjort i forbindelse med arbeidet bak denne rapporten vurderes risikoen for senfølger av nyredonasjon å være forholdsvis lav. Til tross for nyregivernes reduserte nyrefunksjonsprøver ligger verdiene allikevel innenfor referanseområdet, og de kan derfor ikke defineres som patologisk. Økt ACR kan være et uttrykk for begynnende nyreskade, men det ble ikke funnet signifikant forskjell i ACR mellom de to gruppene. Selv om nyrefunksjonen var litt dårligere hos nyregiverne, kan det virke som at den har vært det helt siden de donerte. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3766 |
| Abstract: | Bakgrunn: Ulykker med snøskuter er et aktuelt tema, men som er lite forsket på i Norge. En kartlegging av omfanget av disse for områdene Troms og nordøstlige Nordland er ikke tidligere blitt gjort. Svalbard ble tatt med i studien som kontrollgruppe. Samtidig var det av interesse å gjennomføre en kvalitetsstudie for bruk av røntgenjournal som søkeverktøy. Materiale og metode: Retrospektive data fra søk i røntgenjournal TRIS over elektroniske henvisninger i perioden 01.01.06- 31.05.08 ble analysert. Litteraturdel ble fremskaffet ved søk i PubMed. Resultater: 160 pasienter ble funnet, hvor menn i aldersgruppen 20-29 år dominerer. Kvinneandelen er 33 %. Flest ulykker ble innhentet fra Svalbard. Ulykker i helger dominerer, og flest ulykker skjer i månedene mars og april. Fall av skuter er vanligste ulykkesmekanisme, og vanligst er lettere skader mot underekstremitet og thoraks. Flere enn halvparten av pasientene har normale funn ved radiologisk undersøkelse. Jeg fant ikke data om risikofaktorer som alkohol, hjelmbruk og supotimal belysning. Fortolkning: min undersøkelse finner gjennomgående lettere skader og lavere skaderate sammenliknet med studier fra Vest Finmark og Svalbard. En lavere skaderate enn fra tidligere norske studier indikerer sannsynlige klare svakheter ved bruk av røntgenjournal som verktøy i forskning. Et bredere skadepanorama enn i tidligere studier, viser likevel en fordel ved bruk av røntgenjournal, da et større utvalg av pasienter enn tidligere avdekkes. Dette kan også tale for store mørketall fra studien fra Vest- Finmark. En standardisert registrering ville kunne være et godt verktøy for videre forskning på denne pasientgruppen. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3765 |
Munin is powered by DSpace 1.6.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no