| Abstract: | Purpose. Activity related pain may be a barrier to rehabilitation in patients with chronic musculoskeletal disorders. This study investigated patients’ reports of increased pain during activity, and the association between such pain and psychological factors and pain variables. Method. Questionnaires from 232 adults with chronic musculoskeletal pain measured pain intensity, spread of pain and pain duration. Pain during activity was assessed both on a 11 point Numeric Rating Scale (NRS), and operationalized as a dichotomous measure, where responders defined if they experienced pain during general activity and exercise. Psychological factors were measured by the Hopkins Symptom Check List 25, the Tampa Scale for Kinesiophobia and a subscale of the Arthritis Self – Efficacy Scale. Multiple and logistic regression was used to analyse associations between increased pain during activity and associated variables. Results. Increased pain during activity was reported by 69 % of participants. Fear of movement was a significant factor for reporting increased pain during activity, both general activity and exercise, also in a subsample with low psychological distress. Other significant factors were spread of pain and a low sense of self efficacy. Conclusion. Patients with high fear of movement, large spread of pain and low self efficacy were more likely to report increased pain during activity even in the absence of psychological distress. |
| Description: | Accepted manuscript version, reprinted with permission (Informa Helthcare). Published version available at http://dx.doi.org/10.3109/09638280903567877 This article is part of Elin Damsgård's doctoral thesis which is available in Munin at http://hdl.handle.net/10037/2500 |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3549 |
| Abstract: | I løpet av de siste 10 årene har ”evidensbasert praksis” vokst fram som et begrep innen de fleste helsefagene. Argumentet for etableringen av dette begrepet, fulgt av et omfattende evidensbasert kunnskapssystem - The Cochrane Collaboration and Library - er at medisinsk og helsefaglig praksis i størst mulig grad må bygge på ”sikker” kunnskap. Det vil si kunnskap utviklet gjennom faktaorientert forskning. Pasientene/brukerne er ofte et sentralt element i argumentasjonen. ”Sikre bevis” skal erstatte erfaring som grunnlag for pasientrettete tiltak. Intensjonen er å etablere evidensbasert praksis som et styrende prinsipp for helsefaglig praksis og forskning. I Norge blir evidensbasert ofte oversatt med ”kunnskapsbasert”, uten noen nærmere klargjøring av hvilken kunnskapsforståelse systemet bygger på og er bærer av. Denne boken presenterer en studie av det kunnskapsidealet som ligger til grunn for evidensbasert praksis. Med utgangspunkt i litteratur om evidensbasert medisin, som var startstedet for den evidensbaserte ”bevegelsen”, gjør jeg en kunnskapsteoretisk analyse av de premissene som systemet, mer implisitt enn eksplisitt bygger på og genererer. Funnene fra denne studien vurderes i forhold til argumentasjonen for innføringen av det evidensbaserte kunnskapssystemet i medisinsk og helsefaglig praksis. Jeg ender opp med å sette kritisk søkelys på den kunnskapsforståelsen som det evidensbaserte systemet bygger på, og på sammenhengen mellom den kunnskapen det formidler og den innsikt og kompetanse som trengs for å løse helseproblemer som mennesker i dag sliter med. Dette eksemplifiseres med en sammenlignende analyse av et av kriteriene for den forskningen som aksepteres i Cochrane-systemet, og allmennlegers forståelse og diagnostisering av pasienter med kroniske muskelsmerter. Den evidensbaserte litteraturen har i stor grad preg av å være veiledning i bruk av det evidensbaserte kunnskapssystemet i praksis. Det ser ut til at fagmiljøene i helsetjenesten har vært mer opptatt av å lære seg å bruke systemet enn å reflektere over hva det vil innebære å drive evidensbasert praksis etter disse retningslinjene. Kort sagt har det, så vidt jeg kjenner til, hevet seg få kritiske røster mot evidensbasert praksis her i landet. Derfor var det viktig for meg å få formidlet resultatene av studien min av det evidensbaserte systemet så raskt som mulig. Dette ble gjort i en artikkelserie i fagbladet Fysioterapeuten i 2000. Reaksjonene uteble ikke. Synspunktene mine ble imøtegått av representanter fra det evidensbaserte miljøet. For å understreke at intensjonene med denne boken er å stimulere til videre refleksjon og debatt om fenomenet ”evidensbasert praksis” presenterer jeg motinnlegget og mitt svar på det i slutten av boken. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3366 |
| Abstract: | De fleste barn og unge i Norge har det godt. De har nok mat, et sted å bo, skole og fritid som fungerer, venner og foreldre som viser at de bryr seg. Dette gjelder dessverre ikke alle, og det er da hjelpeapparatet kan bli koblet inn. Bokens fokus er den subjektive opplevelsen og meningsdimensjonen hos ungdom som mottar hjelp fra helse- og sosialvesen, skole- og utdanningsvesen, NAV, politiet, jurister og Utekontakten. Vi møter fire ungdommer som raust forteller fra egen oppvekst, hvor de enten har fått eller har manglet hjelp i kritiske perioder i livet. Gjennom fortellingene får vi del i hva ungdommene mener er de profesjonelle hjelperes viktigste utfordringer: – Hjelpere må bli flinkere til å gi tid. – Hjelpere må bli dyktigere til å anerkjenne, lytte, se og verdsette, og de må forsøke å få tak i ungdommens perspektiv på hvordan deres liv oppleves. – Hjelpere skal være en god blanding av kompis, ”mor” og hjelper. Dette krever både følelsesmessig og intellektuell innsats. |
| URI: | http://hdl.handle.net/10037/3270 |
Munin is powered by DSpace 1.6.2
The University Library of Tromsø, N-9037 Tromsø
Tel: +47 77 64 40 00, E-mail: munin@ub.uit.no