Eksisterer det en etisk gråsone i Afghanistan? Når det norske Forsvaret har sin hovedinnsats i internasjonale operasjoner i Afghanistan er det god grunn til å belyse etiske problemstillinger knyttet til krig. Rettferdig krig tradisjonen beskriver blant annet hvordan man kan føre krig på en rettferdig måte. Begrepet krig er imidlertid blitt mer uklart som følge av nye kontekster. Spørsmålet er derfor hvordan rettferdig krig tradisjonen kan anvendes på situasjonen i Afghanistan, og hvordan norske militære ledere håndterer etiske dilemmaer i denne situasjonen. Dette er bakgrunnen for problemstillingens første del om en etisk gråsone i Afghanistan. Samtidig har Forsvarsdepartementet utgitt Handlingsplan for holdninger, etikk og ledelse (HEL) som et tiltak for å øke den etiske bevisstheten i hele Forsvarssektoren. Gitt Forsvarets funksjon og rasjonale er problemstillingens andre del knyttet til hvorvidt HEL også kan ses på som et tiltak som møter den operative virkeligheten. Det er gjort en kvalitativ undersøkelse i form av dybdeintervjuer med militære ledere som har erfaring fra tjeneste i Afghanistan. Undersøkelsens viktigste funn tyder på at det på et overordnet plan eksisterer en etisk gråsone i Afghanistan. Det kan også se ut til at en slik gråsone ikke reflekteres i HEL. Så langt denne undersøkelsen kan si, vil HEL uansett ha en tilsynelatende suksess, siden den etiske bevisstheten i Forsvarets militære organisasjon allerede synes å være vel integrert. Om tiltak som å styrke etikkfaget i utdanning og forskning gir noen effekt i forhold til å møte en etisk gråsone gjenstår å se.
Etter den kalde krigens slutt, har trusselbildet i verden endret seg dramatisk. 11. september 2001 endret amerikansk og vestlig tenkemåte rundt sikkerhetspolitikk en gang for alle. Det blir mer og mer vanlig for norske soldater å reise ut i verden for å bidra til å stabilisere situasjoner, slik at vi kan føle oss trygge her hjemme. Så liten er verden nemlig blitt; at det meste angår oss alle.
Generelt sett ønsker Forsvaret å vise størst mulig åpenhet om sin virksomhet, herunder også deltagelse i militære operasjoner i utlandet.
Det er i dag en etterretningsmessig utfordring for Forsvaret at journalister formidler i stor grad sine egne opplevelser framfor ren faktainformasjon. Kompliserte forhold blir forenklet i media. Det finnes utallige eksempler på hvordan kildene bruker sin makt til å styre journalistenes fremstilling av nyhetene. Faren for forenkling er ekstra stor i dagens situasjon, hvor det er konkurranse mellom aktørene i media. Problemet oppstår når man presses til å være først med det siste. Faren forsterkes når journalister ikke klarer å skape den nødvendige distansen og i stedet tar parti med de berørte. Da oppstår det en ensidighet med alt for sterke følelser. Dette kan gjøre det umulig for seeren å få den nødvendige innsikt og avstand til problematikken slik at man selv kan reflektere over tingenes tilstand. Spesielt TV-bilder er sterke virkemidler som kan påvirke både fornuft og følelser, hvilket ikke alltid er negativt. Man kan forstå mye ved å bli berørt, men man må ha flere kilder og distanserte reportasjer.
Medienes prioriteringer er viktig for samfunnets dagsorden, men medienes tolkning påvirker også hvilken mening publikum får i de prioriterte sakene. Saker som media vektlegger blir vurdert som viktigere enn saker som får liten omtale. Det er ikke bare gjennom deres prioritering av saker at mediene har makt over sitt publikum. Det har også mye å si hvordan de presenterer de saker de tar opp. Enhver sak kan presenteres på ulike måter avhengig av hvilket ståsted mediene velger eller hvilke aspekter ved saken de vektlegger.
Når det oppstår en krise, trenger man en ekstraordinær kommunikasjonsstrategi. Håndtert dårlig kan media formidle feil informasjon, noe som kan skape unødig frykt. I en situasjon der Forsvaret ikke klarer å etterkomme etterspørselen etter informasjon, kan det oppstå et informasjonsvakum. Manglende fakta vil kunne føre til at spekulasjoner dominerer. Når de som er berørt, blir usikre på hvordan de skal forholde seg og søker andre informasjonskilder, er alle kjennetegn på informasjonskrise til stede. Når en ekstraordinær hendelse inntreffer, må man unngå at media blir en belastning for forsvaret i en allerede arbeidskrevende situasjon. Derfor må man ha planlagt på forhånd hvordan media skal håndteres, og hvem som skal utføre informasjonsoppgavene.
Samtidig vil det fra Forsvarets side være situasjoner der visse sider ved virksomheten må unntas offentligheten, av hensyn til operasjonssikkerheten. Det norske folk har krav på informasjon, men ikke informasjon som gjør at våre soldater utsettes for unødig risiko.