Denne masteroppgaven tar for seg temaet spontan språkbruk i fremmedspråksundervisninga. Utgangspunktet er kompetansemålet i læreplanen som går ut på at elevene skal kunne "delta i enkle, spontane samtalesituasjoner" på Nivå I og "delta i samtaler om ulike temaer og aktuelle emner" (Nivå II).
Følgende spørsmål tas opp: - Hvilke tanker gjør tysklærere seg om dette kompetansemålet i forhold til egen undervisning? - Er målet oppnåelig? - Hvilke faktorer har innvirkning på hvorvidt målet kan realiseres gjennom fremmedspråksundervisninga?
Gjennom kvalitative intervju med tysklærere har jeg lokalisert hvilke utfordringer lærerne opplever i forhold til det å skulle fokusere på spontan interaksjon i tysktimene. Det viste seg at både de lærerne som målretta integrerte kompetansemålet i undervisninga og de som i mindre grad gjorde det, underviser under lignende forhold og møter lignende utfordringer. Alle de intervjuede lærerne var også godt kvalifiserte og muntlig kompetente. Det som likevel skilte dem, var deres holdninger til kompetansemålet og hvorvidt de trodde det var et realistisk mål. I denne oppgaven vil jeg derfor argumentere for at "problemet" ikke ligger i kompetansemålet selv eller i rammeforholdene lærerne underviser under, men i lærernes syn på hvorvidt målet er oppnåelig.
Kolonitden er en historisk epoke som er mye omdiskutert. Var det en negativ eller positiv epoke for Afrika å ha Europa som koloniherrer?
I historieskrivningen er det flere ulike syn på hvordan kolonitiden har vært for både Afrika og Europa.
I akadmenia så man i tiden rundt 1950 på kolonitden som en storhetstid for europeerne. Med oppløsningen av kolonitiden forventet man at det afrikanske kontinentet skulle utvikle seg på lik linje som Europa. Da denne utviklingen uteble startet man å se på kolonitiden på en ny måte. Man så på epoken som en tid preget av overgrep begått av Europeerne. I dagens historieskrivning er man mer nyansert i sin framstilling. Man legger ikke skjul på at epoken var preget av grove overgrep og voldeligheter fra europeernes side, men man trekker også fram det positive som epoken førte med seg.
I denne oppgaven ser jeg på hvordan fremstillingen av kolonitiden i Afrika i tidsperiden 1870-1960 har vært i lærebøker for gymnas og videregående skole.
Denne masteroppgaven handler om bruk av kontrafaktisk historie i undervisning. Kontrafaktisk historie er en omdiskutert arbeidsmetode fra fagdisiplinen historie. Her tar utøveren for seg historie som ikke skjedde, men kunne ha skjedd, om deler av hendelsesforløpet ble endret. Denne arbeidsmetoden kan kalles omdiskutert siden det på ingen måte er enighet innen fagmiljøet omkring metodens bruk og nytte. Historikere som argumenterer i mot metoden hevder at det ikke kan komme noe fruktbart ut av arbeid med historie som aldri fant sted, og at den ikke fortjener en plass i en historikers verktøykasse. Positivt innstilte fagutøvere mener derimot at kontrafaktisk historie kan være et nyttig hjelpemiddel til å kaste lys over urealiserte muligheter i historien, noe som kan gi et mindre deterministisk syn på historieutviklingen, altså å motvirke at en hendelse i ettertid blir sett på som forutbestemt. I følge Kunnskapsløftet 2006 skal elever på ungdomstrinnet jobbe kontrafaktisk i samfunnsfag. Mange lærere har trolig stilt spørsmålet “hva om…?” i sin undervisning, for å vise viktigheten av en person eller hendelse. Likevel er mange didaktikere kritiske til innføringen av kontrafaktisk historie som et læreplanmål. Masteroppgaven ser nærmere på om det finnes grunnlag for denne skepsisen, og søker å svare på om kontrafaktisk historie er en nyttig arbeidsmåte i samfunnsfag, eller rent tidsfordriv.
Oppgaven tar for seg fremstillingen av Stalin og Sovjetunionen under Stalin i en rekke skolebøker fra 1960-tallet, 1980-tallet og det siste tiår. Hvert tiår er representert av to bøker, en fra Cappelen Damm og en fra Aschehoug. Bøkene blir forsøkt sett i lys av hverandre, både i forhold til den andre boken fra samme periode og bøkene fra de andre periodene, og situasjonen innen sovjetforskningen i bøkenes samtid.
Selv om den andre verdenskrig sluttet for over 66 år siden, er interessen rundt emnet ennå stor.
I den senere tid har det oppstått en debatt i nordnorsk media. Debatten går ut på at det er store hull i norsk krigshistorie, og at krigsinnsatsen og krigsårene i Nord-Norge er glemt, nedvurdert og fortiet i skolelitteraturen, norgeshistorien og det norske samfunnet. Er det noe sannhet i disse anklagene?
Med utgangspunkt i denne debatten vil denne masteroppgaven ta for seg hvordan andre verdenskrig i Nord-Norge framstilles i historiebøker for gymnas og videregående skole fra 1946 til i dag.
Er Nord-Norge under andre verdenskrig virkelig glemt, nedvurdert og fortiet i skolelitteraturen?