1 september 2005 overtok Norge som ledernasjon i PRT MEY i Faryab provins. Sikkerhetssituasjonen i Faryab provins har siden den gang utviklet seg i negativ retning med et stadig økende antall sikkerhetsrelaterte hendelser. Denne utviklingen har funnet sted på tross av et stadig større vestlig, og afghansk engasjement, sivilt som militært.
Denne studien forsøker å forklare den negative sikkerhetsutviklingen i rammen av lokale forhold og stammedynamikk.
Studien er gjennomført som en kvalitativ studie hvor empirien er hentet gjennom deltagende observasjon og skriftlige kilder. De skriftlige kildene som er benyttet er bøker, studier og artikler.
Problemstillingen er i hvilken grad den negative sikkerhetsutviklingen i Faryab kan tilskrives lokale forhold og hvordan Norges Faryabstrategi påvirker denne utviklingen?
For å besvare problemstillingen analyseres ett distrikt i Faryab provins og implikasjonene funnet her sees opp mot den norske Faryabstrategien.
Fra dette kommer det frem at noe av den negative sikkerhetsutviklingen til en viss grad kan tilskrives kulturelle forhold, stammedynamikk og ikke minst lokale konflikter
Følgende potensielle implikasjoner for Norges Faryabstrategi identifiseres:
1. Potensialet for å øke det etniske fellesskapet og dermed eskalere konflikten langs etniske linjer.
2. Muligheten for å styrke opprøret ved å styrke talibanfellesskapet.
3. Svekkelse av tradisjonelle beslutningsorgan.
Når Norges Faryabstrategien sees opp mot disse implikasjonene kommer det frem at strategien ikke møter disse forhold på en måte som minimerer implikasjonenes negative potensial, snarere tvert imot. Studien beskriver også hvordan Faryabstrategien i verste fall kan lede norske styrker inn i etniske konflikter vi ikke kjenner konsekvensen av og hvorfor det er vanskelig å gjøre det annerledes.
NGOer har blitt sentrale aktører på mange områder og på tvers av landegrenser. Sikkerhet, i henhold til en tradisjonell, smal sikkerhetsforståelse, besørges av staten og statlige tiltak som militære styrker. Men i tråd med den brede menneskelig sikkerhetstilnærmingen, kan også ikke- statlige aktører anses som relevante aktører. Det er faktorer som utvikling, myke maktmidler og samarbeid på tvers av nivåer som skal sørge for sikkerhet, og statlige tiltak regnes ikke som tilstrekkelig. Fokus i denne oppgaven er på NGOer og deres rolle i forbindelse med besørging av sikkerhet, spesielt i en kontekst av kompleks konflikt, som den vi ser i Afghanistan. Problemstillingen er analysert med menneskelig sikkerhet som rammeverk. I henhold til et slikt utvidet syn på sikkerhet er det individer som hovedsakelig trues av usikkerhet i dag, ikke stater, noe som stemmer overens med hvordan vi ser at konfliktene i dag arter seg.
According to Ernest Gellner , nationalism is primarily a political principle, which holds that the political and the national unit should be congruent. Consequently only one nation should live within the state borders. Nationalism involves a strong identification of a group of individuals, and as Ger Duijzings states, conflict is an extremely powerful tool when it comes to creating identity . Within nationalism, Kjetil Tronvoll is crystal clear when elaborating on how external armed conflicts create massive internal group solidarity. In a crisis or battle situation, old divisions are laid aside, and the nationalist dream of ethnic fraternity becomes a momentary reality. I therefore see two diametrically opposite starting points for analyzing the conflict between Israel and Palestine. On the one side there is the unproblematic national group that works for civil rights in an area, and on the other side you have the battle for civil rights where enemies and adversaries are created as a necessity for maintaining national support and the identity of a group of people.
To what extent can specific nationalist ideologies contribute to pointing out possible solutions to a conflict? In this case, how has the nationalist ideology of Zionism evolved and how does it influence and possibly suggest solutions to the ongoing struggle between Israel and Palestine?
Som feltprest i Kosovo i 2004 gjorde jeg meg noen tanker om gjennomføring av humanitært arbeid utført av en militær enhet. Dette studiet omhandler i hvilken grad bør eller kan feltpresten delta i humanitært arbeid den tid hun er i internasjonal tjeneste. Analysen tar utgangspunkt i egne erfaringer fra feltpresttjeneste i FIST L/H i KFOR X (forsvarets innsatsstyrker luft/helikopter i Kosvo Force siste halvdel av 2004).
Analysen har tatt utgangspunkt i feltprestens rolle i humanitær innsats. Videre har analysen tatt for seg feltprestens relasjon til soldater, deres pårørende, befal, prestefaglig sjef og militær sjef og hvilke forpliktelser, rettigheter, muligheter og begrensninger som finnes. Analysen har også omfattet feltprestens identitet og til slutt muligheter og begrensninger som ligger i sivilbefolkningen selv.
Min analyse viser at en feltprest som er kvinne, bærer uniform og våpen samt er geistlig har utfordringer i forhold til nøytralitet i gjennomføringen.
Respekten for sivilbefolkningen er viktig i vurderingen av om feltpresten kan eller bør delta i humanitær innsats.
Krigen i Kosovo var et vendepunkt for NATO. Den underbygger påstanden om at militærmakt fortsatt er aktuell som et instrument for politikken, samtidig som den har vist sine begrensninger. Kosovokonflikten var i tillegg en påminnelse om at forhandlinger for å løse politiske konflikter har ingen troverdighet hvis det ikke forhandles ut i fra en evne og vilje til bruk av makt. Kosovokonflikten tar for seg to av basisverdiene som har vært en pågående diskusjon innenfor det internasjonale samfunn; staters rett til suverenitet kontra menneskerettighetene. Med dette som bakteppe får konflikten en interessant juridisk problemstilling da den setter to folkerettslige prinsipper opp i mot hverandre. Det første prinsippet handler om suverenitet og ikke-intervensjon, samt respekten for en stats territoriell integritet. Det andre prinsippet er menneskerettigheter og ens plikt til å respektere og promotere disse. Kjernen i oppgaven er en belysning av prinsippene ved bruk av intervensjon som et politisk virkemiddel tilnærmet gjennom et juridisk og teoretisk perspektiv. Oppgaven tar sikte på å prøve å besvare om NATO sin intervensjon i Kosovo kan rettferdiggjøres, og kan man si at intervensjonen har skapt fremtidig sedvane?