Feministiske perspektiv på representasjon av kjønn i arkeologisk formidling. Eksemplifisert ved en innholdsanalyse av populærvitenskapelige tidsskrift

Abstract

Oppgaven er en problematisering av arkeologisk formidling, hvor utgangspunktet er lagt til spørsmålet om fremveksten av genderarkeologien har fått konsekvenser for arkeologers representasjon av kjønn i populærvitenskapelige tidsskrift. Problemstillingen blir belyst ut fra et feministisk perspektiv ved å foreta en kvantitativ innholdsanalyse av to populærvitenskapelige tidsskrift, Spor og frà haug ok heidni. Det teoretiske utgangspunktet for oppgaven er lagt til den feministiske vitenskapskritikken, hvor jeg baserer meg på sentrale trekk i debatten mellom Sandra Harding og Donna Haraway om kriterier for å bedre kunnskapsproduksjonen. Et sentralt aspekt her er en bevisstgjøringsprosess hos forskeren hvor situering fremmes som ressurs for å unngå utspilling av ”gudetrikset”.

Resultatene av analysen blir sammenlignet med innholdet i feministisk formidlingskritikk av arkeologiske museumsutstillinger og illustrasjoner. Sammenligningen viser at det synes å være gjeldende en androsentrisk norm for representasjonen av kjønn. Dette gjør det nødvendig å diskutere hvorfor den androsentriske normen opprettholdes innen formidlingen. Problematikken blir her relatert til arkeologers ureflekterte holdning til representasjon av kjønn og formidlingens virkning. Et sentralt aspekt som er trukket frem her er relasjonen mellom formidlingen og dens kilde, den arkeologiske kunnskapsproduksjonen. Det blir påpekt at en genderarkeologi med forankring i feministisk vitenskapskritikk har et potensial til å redusere eller endre det androsentriske uttrykket som dominerer den arkeologiske kunnskapsproduksjonen og formidlingen. En genderarkeologi med forankring i feministisk vitenskapskritikk blir trukket frem som et alternativ til å frembringe en bevisst mangfoldiggjøring innen formidlingen. Videre blir den populærvitenskapelig teksten, som litterært kan plasseres i et grenseland mellom sakprosa og skjønnlitteratur trukket frem som et egnet utgangspunkt for å fremme en bevisst mangfoldiggjøringsstrategi innen den arkeologiske formidlingen.