Mastergradsoppgaver i geologi

Sen kenozoisk sedimentasjonsmiljø på kontinentalmarginen utenfor Troms

Rydningen, Tom Arne — 2010-04-18T22:00:00Z

Rydningen, Tom Arne
Batymetriske og seismiske data er analysert for å utrede den senkenozoiske utviklingen av kontinentalmarginen utenfor Troms. Prograderende kiler av glasigene avsetninger er identifisert nær munningen av de glasiale trauene Andfjorden og Malangsdjupet. En seismisk stratigrafi med to hovedenheter, S1 og S2, er definert. Enhet S2 viser hovedsakelig et prograderende mønster mot nordvest, mens S2 er aggraderende på kontinentalhylla og prograderende på skråninga. En utviklingsmodell for studieområdet er utledet, der en tidlig (glasi-)fluvial fase er etterfulgt av en fase karakterisert av større isdekker som nådde ut til eggakanten gjentatte ganger. Landformer på havbunnen er beskrevet og genesen til disse er tolket. Tre grupper av landformer er identifisert: subglasiale formelementer, formelementer dannet ved breranden, og post-glasiale formelementer. Under siste glasiale maksimum beveget isstrømmer seg i trauene, mens bankene var okkupert av en mer passiv is. Deglasiasjonen av studieområdet var trolig hurtig i trauene, da megaskala glasiale lineasjoner er godt bevart på havbunnen. Lineasjonene er overlagret av avsetninger som viser noen stopp eller mindre fremrykk under tilbaketrekningen. Forekomsten av en serie frontavsetninger på banken tyder på at tilbaketrekningen var langsommere her. Etter at området var deglasiert har havstrømmer og vertikal migrasjon av fluider modifisert havbunnen.

Strukturanalyse og kinematikk av en proterozoisk skjærsone i vestlige Ringvassøya, Troms

Hansen, Kristina Louise — 2011-04-30T22:00:00Z

Hansen, Kristina Louise
Ringvassøya er lokalisert i nordøstlige del av Vest-Troms gneisregion som består av arkeiske til paleoproterozoiske bergarter separert av NV-SØ strykende grønnsteinsbelter. Berggrunnen i Lakselvhøgda på sørvestlige Ringvassøya domineres av tonalittiske gneiser (2885 ± 20 Ma) som har en utpreget NNV strykende foliasjon, som faller moderat til steilt mot SV og er intrudert av paleoproterozoiske mafiske gangsvermer (2403 ± 3 Ma). Lakselvhøgda skjærsone stryker ØNØ-VSV og faller steilt mot NNØ, og kutter den tonalittiske foliasjonen med høy vinkel og forskyver mafiske gangsvermer. Ved sammenstilling av beskrivelsene og de kinematiske indikatorene (forskyvning av markørenheter, dragfolding, mesoskopiske asymmetriske folder, strekningslineasjon, sigmoidale og asymmetriske årer, boudinage-strukturer, S-C type skjærbånd, dupleks, skjærbånd og skjærsoner) er Lakselvhøgda skjærsone tolket til å være en ØNØ-VSV strykende steil semi-duktil, dekstral, transpressiv skjærsone med opp-mot-Ø bevegelse. Den foretrukne modellen for dannelsen av Lakselvhøgda skjærsone er en kombinasjon av en progressiv og en transpressiv modell. En slik modell forklarer både den progressive utviklingen av skjærsonen fra lav til høy strain og kombinasjonen av dekstral sidelengs skjærbevegelse med en komponent av kompresjon. Skjærsonen i Lakselvhøgda viser likheter med NNØ-SSV og NNV-SSØ strykende skjærsoner fra seneste svekofenniske deformasjonsfase på Ringvassøya og Vanna. De NNØ-SSV strykende skjærsonene og Lakselvhøgda skjærsone utgjør ett sett av konjugerte sidelengs skjærsoner hvor kompresjonen er NV-SØ rettet og tektonisk kiling som er NØ-SV rettet. Lakselvhøgda skjærsone er dannet som følge av NV-SØ rettet kompresjon, som førte til dannelsen av orogen-parallelle skjærsoner på Ringvassøya og Vanna som følge av tektonisk kiling under den seneste svekofenniske deformasjonsfasen (ca. 1.75 Ga).

Bruddmønstre i øvre triaslagrekken ved Vindodden på Svalbard : opptreden, geometri og dannelsesmekanismer samt betydning for CO2 lagring

Wærum, Gard Ole — 2011-04-30T22:00:00Z

Wærum, Gard Ole
Denne oppgaven beskriver et studie som ble gjennomført på nordsiden av Botneheiafjellet på Svalbard sommeren 2010. Målet med studiet var å analysere bruddmønstre i den øvre triaslagrekken, med ekstra fokus på: (1) De Geerdalenformasjonen som er reservoarbergart for CO2 injeksjon i ”Longyearbyen CO2 lab project”; (2) intrusive dolerittgangers bruddmønster og deres innvirkning på bruddutviklingen til sidebergarter; (3) Botneheiaformasjonen ble også studert for å vurdere litologiske eller geografiske variasjoner i bruddorienteringer. Botneheiafjellet er lokalisert rett vest for den N – S strykende Billefjordforkastningen. Analoger av CO2-reservoaret finnes i De Geerdalenformasjonens tverrsnitt på nord og østsiden av Botneheiafjellet. De Geerdalenformasjonen er av mesozoisk alder og er avsatt i oppgrovende vekslende sykluser og er i tertiær utsatt for lagparallell og lavvinklet forkyvning i NØ retning grunnet reaktiveringen av Billefjordforkastningen i tertiær. Dolerittintrusivene er av sen jura – tidlig kritt alder og bryter gjennom Botneheia- og De Geerdalen-formasjonen, intrusivene er også nærmere undersøkt siden de også er funnet i CO2-reservoaret. 1711 bruddorienteringsmålinger danner grunnlaget for datasettene uttviklet gjennom dette studiet. Bruddene i studieområdet er delt inn i 4 hovedkategorier; (1) Laginterne; (2) Moderat hellende; (3) Steile planare & (4) Steile irregulære brudd og sprekkesystemer. NNØ – SSV orienterte brudd var dominerende gjennom området, etterfulgt av ØNØ – VSV, Ø – V og NNV – SSØ. De NNV – SSØ strykende bruddene er bestemt til å være de eldste etterfulgt av de ØNØ –VSV strykende bruddene, de to siste bruddorienteringene kunne ikke aldersrelateres. Siden de laginterne bruddene i De Geerdalenformasjonen viser lavinklet, steil og konjugert geometri, kan de ikke knyttes til ren ekstensjon. Kompaksjon kan gjennom overleiring stå for den tidlige utviklingen av de laginterne bruddene, som er klassifisert til å være pre-tektoniske brudd. Det er i de laginterne bruddene funnet stylolitter lokalt i studieområdet. Lagkuttende bruddsett er tektoniske bruddsett, de er dannet som mode I, II og III brudd. Flere av disse gjennomsettende bruddplanene ser ut som de følger samme orientering og lokalisering som de laginterne bruddene. Dette kan tyde på en felles dominerende tektonisk årsak. Skannlinjeanalyser viser at der de laginterne bruddene opptrer i høy frekvens øker sjansen for utvikling av gjennomsettende sprekker og dannelse av bruddkorridorer.

Metamorf utvikling av Skagen-eklogitt, Flakstadøy, Lofoten

Bakkejord, Sandra Johansen — 2011-04-30T22:00:00Z

Bakkejord, Sandra Johansen
Bergartsprøver fra Skagen på Flakstadøy, Lofoten er mikroskopert, analysert ved mikrosonde og gjort geotermobarometriske estimat på, alt for å kunne fortelle om den metamorfe utviklingen for bergartene. Resultatene forteller om en polymorf utviklingshistorie av de proterozoiske bergartene som Flakstadøy er bygd opp av. Flere eklogittforekomster er funnet på øyen, noe som ikke er så overraskende da øya består av over 20 % mafiske intrusjoner i form av gabbro, mangeritt, troktolitt, anortositt og noritt. Skagen området består mer eksakt av koronagabbro, paragneis, dioritt, retrograderte eklogitter og eklogitt. Det er klare bevis for at de retrograderte bergartene har vært eklogitter, da omfasitt er oppdaget i matriks og som poikiloblastisk korn i granat. De geotermobarometriske estimatene forteller om en maksimal eklogittfaciesparagenese ved metamorfe forhold på 25 ± 3,2 kbar og 660 ± 85 °C og et minimumforhold på ca. 14,5 ± 0,5 kbar 645 °C. Disse forholdene er tolket til å være gitt ved maksimal skorpetykkelse (skorpedybde på ca. 60 km) under subduksjonen for 480-430 Ma år siden, som er starten på dannelsen av kaledonidene. Ved et tidligere stadie og ved en laver skorpedybde ble de første granatene dannet i en koronatekstur. Granatkoronaer opptrer omkring olivin og ortopyroksen, samt plagioklas. Geotermobarometriske estimat gir et trykk på 18 ± 2,2 kbar og temperatur på 680 ± 100 °C for startdannelsen av koronateksturene. Eklogittforekomstene opptrer hovedsaklig i mafiske linser, duktile skjærsoner og i Al-rik protolitt. En retrogresjon etter eklogittfacies til høy amfibolittfacies er datert til 469-461 Ma (Corfu, 2004, 2007). Nedbrytning av omfasitt til symplektitt av diopsidisk klinopyroksen og feltspat er gitt et geotermobarometrisk estimat på 8 ± 0,5 kbar og 550 ± 100 °C. De fleste eklogittforekomstene er retrograderte eklogitter.

Sedimentary processes and palaeoenvironment in Van Keulenfjorden, Spitsbergen

Kempf, Philipp — 2011-04-30T22:00:00Z

Kempf, Philipp
Swath bathymetry, high resolution seismic and core data are analysed to describe the Late Weichselian and Holocene sedimentary processes and palaeoenvironment in Van Keulenfjorden, Spitsbergen. Bottom currents, the bathymetry of the fjord and the distance from sediment sources are the controlling factors for the sediment distribution as indicated by isopach maps. Sandur deltas at the mouth of tributary valleys cause repeated mass-transport along the slopes. Rapid postglacial isostatic uplift reactivated faults of the West Spitsbergen fold and thrust belt, which acted as pathways for thermogenic gas creating pockmarks. The results from this study confirm previous indications that an ice stream drained the Late Weichselian Barents Sea Ice Sheet through Van Keulenfjorden. The deglaciation of the fjord began ~11.2 cal. ka BP with a retreat rate of ~160 m a-1. A hiatus between 10.7 cal. ka BP and 7.0 cal. ka BP in the outer part of the fjord was most likely caused by bottom currents. Following a warm period between 10.7 cal. ka BP and min. 7.0 cal. ka BP increasing IRD content indicates slow but steady cooling. Glacial activity in the Holocene peaked at 2.8 cal. ka BP, resulting in the deposition of morainal banks. Adjacent to these morainal banks two debris flow lobes were deposited. They are interpreted to be the product of two consecutive surges. This contradicts the conclusions of previous investigations, where the upper lobe is interpreted to be from the Little Ice Age. Since 2.8 cal. ka BP the glacial activity was relatively constant. The terminal position of the Nathorstbreen from 2.8 cal. ka BP was reached in the late 19th century. While the work of this study was conducted Nathorstbreen surged and almost reached the front position from 2.8 cal. ka BP again.

Fluidmigrasjon og akkumulasjon på Loppahøyden i sørvestlige deler av Barentshavet

Dahl, Petter Bergholtz — 2011-04-30T22:00:00Z

Dahl, Petter Bergholtz
Mulig bevis for vertikal migrasjon av fluider gjennom forkastninger i sørvestlige deler av Barentshavet eksisterer i form av akustisk maskerte områder, tegn til akkumulasjoner og pockmarks. Alle områder med vertikal akustisk maskering forekommer i sammenheng med forkastninger som foreslås å fungere som strømningsveier for fluidene. Maskeringen er funnet i et intervall fra 570 ms TWT til 1590 ms TWT som kan antyde en lekkasje fra dypere til grunnere områder. Fluidene kan komme fra dypereliggende reservoarer på Loppahøyden og/eller fra distale kilder i områder med høyere begravningsdyp. Form og utstrekning på de vertikale maskerte områdene varierer, noe som kan indikere variasjoner i væskestrømmen, både med tanke på mengde og intensitet. De maskerte områdene terminerer i amplitudeanomalier langs URU (Upper Regional Unconformity), alle med reversert polaritet sammenlignet med havbunnsrefleksjonen. Dette kan bety en akkumulasjon av fluider under impermeable enheter, enten grunnet lav permeabilitet i de høyt kompakterte, kvartære, overliggende avsetningene, eller grunnet tilstedeværelse av gasshydrater. Havbunnen og URU inneholder fordypninger med diametre i størrelsesorden 30-450 m. Fordypningene er forsøkt satt opp mot forkastninger i området for å se om det eksisterer en sammenheng mellom forkastningsrelatert migrasjon, fordypninger på havbunnen og langs URU. Forekomsten av slike fordypninger kan også komme av fri gass fra smeltede gasshydrater. I tillegg til akkumulasjonen funnet over de akustisk maskerte områdene langs URU, er det foretatt en kartlegging av kanallignende strukturer i ulike nivå av Snaddformasjonen for å se om det eksisterer en sammenheng mellom mulige akkumulasjoner i kanalene og andre migrasjonstegn i området. Det hele settes i en større regional sammenheng, hvor heving og erosjon trolig kan være styringsprosesser bak fluidlekkasjen som er observert. Trolig kan studien av slike prosesser gi en indikasjon på tidspunktet for migrasjonen.

Land-sokkel korrelasjon av tektoniske elementer i ytre del av Senja og Kvaløya i Troms

Thorstensen, Lene — 2011-04-30T22:00:00Z

Thorstensen, Lene
Feltarbeid og analyser av batymetriske-, seismiske- og gravimetriske data er sammenstilt for å korrelere tektoniske elementer i ytre del av Senja og Kvaløya i Troms. Berggrunnen i kystområdene på nordøstlige Senja og Kvaløya i Troms tilhører Vest-Troms gneis region og består av neoarkeiske og paleoproterozoiske tonalittisk gneis og mafiske intrusiver (Kattfjordkomplekset), samt metasuprakrustale og metavulkanske bergarter (Torsnes- og Astridalbelte). Foliasjonen stryker NV-SØ og endrer orientering til VNV-ØSØ og er definert som F3 folder. Endring i foliasjonens fall er definert som F2 folder og kartlagt over hele studieområdet. Foldingen av de prekambriske bergartene er ansett som et resultat av polyfase folding i forbindelse med svekofennisk deformasjon. NV-SØ strykende strukturer på land definert som duktile skjærsoner og kan følges på den grunnedelen av batymetrien og er styrt av den prekambriske hovedtrenden. Det antas at også at de NV-SØ strykende forkastningene i de dypere delene også er strukturstyrte og faller sammen med Senjabruddsone. Mesozoiske sprø forkastninger og sprekker stryker NØ-SV til NNØ-SSV og er hovedsakelig foliasjons kuttende. Lokalt opptrer sprøforkastninger subparallelt til den prekambriske foliasjonen det vil si i hengselsonen til regionale F3 folder. Forkastningene på land er relatert til det NØ-SV strykende Vestfjord-Vanna forkastnings kompleks. Undersøkelser av seismiske data viser en dominerende forkastnings trend som stryker NØ-SV til NNØ-SSV og er relatert til Troms Finnmark Forkastnings Komplekset.

Fjellskred i Laksvatnfjellet, Balsfjord, Troms: indre struktur, morfologi og skredmekanismer

Rasmussen, Elisabeth — 2011-04-30T22:00:00Z

Rasmussen, Elisabeth
Forskning relatert til fjellskred har oftest fokusert på geomorfologiske fenomener og overflateprosesser, og i mindre grad den betydningen strukturen i berggrunnen kan ha for utrasning. Studiet av fjellskredet i Laksvatnfjellet er en kombinasjon av fagfeltene berggrunnsgeologi, strukturgeologi og geomorfologi. Til sammen har dette dannet grunnlaget for å kunne tolke blant annet skredmekanismer, kontrollerende faktorer og drivkrefter til skredet. Skredet avgrenses i øvre del av en NNØ-SSV og NØ-SV strykende forkastning som er parallell med bakskrenten, og en ØNØ-VSV strykende forkastning som følger en linær elvedal i sør. I øvre deler av skredet er det opptreden av morfologiske rygger, som er tolket å skyldes rotasjon utover av bergrunnen, ved utglidning langs et plant hovedglideplan i bakskrenten. I nedre deler av skredet er det terrasser som er tolket å ha blitt rotert inn mot fjellsiden, ved utglidning langs listriske glideplan. Den indre strukturen i berggrunnen (foliasjon, krenulasjonskløv, sprekker og forkastninger) er viktige faktorer som har styrt utviklingen og lokaliseringen av skredet. Utglidning langs underliggende plan i berggrunnen er den viktigste skredmekanismen, og kan ha skjedd i form av creep langs glideplanene. Dette kan også være årsaken til bevegelse i skredet i dag, som blant annet er påvist av InSAR data. Et eventuelt sammenhengende basalt glideplan i skredet er antatt å ha en rampe-flate geometri. Observasjoner på blotningsskala antyder også flere interne glideplan med trappetrinnsgeometri. En teori er derfor at det kan eksistere flere interne glideplan i skredet, istedenfor eller i tillegg til et sammenhengende basalt glideplan. Ytre drivkrefter som kan ha medvirket til skredet er blant annet seismisk aktivitet knyttet til reaktivering av mesozoiske forkastninger på land og stressavlastning i berggrunnen som følge av deglasiasjon. Strøket til forkastningene som avgrenser skredet, samsvarer med trenden av mesozoiske regionale forkastninger på land i og på sokkelen utenfor Nord-Norge. Reaktivering av disse er derfor antatt og medvirket til initiering skredet i Laksvatnfjellet.

Kontakten mellom Tromsødekket og Skattøra migmatitt kompleks (Nakkedalsdekket) NØ for Tromsdalstinden : kinematiske indikatorer og metamorfose

Mikkelsen, Odd-Arne — 2011-04-30T22:00:00Z

Mikkelsen, Odd-Arne
Kartlegging av kontakten mellom Tromsødekket og SMC (Nakkedalsdekket) i felt og mikroskopstudiet av tynnslip fra feltområdet, viser en to episoder (DT1 og D2) med deformasjon i Tromsødekket og tre episoder (DS1, DS2 og D2) i SMC. SMC og Tromsødekket viser forskjellig metamorfose før enhetene kom i kontakt i en sen fase av D2 episoden. I Tromsødekket er det observert en tidlig NØ-SV forkortning tolket til DT1 episode, som relativt sett, er eldre enn D2 episoden. D2 episoden medførte en kontinuerlig retrogradering av Tromsødekket fra høy amfibolittfacies til høy grønnskiferfacies. Bevegelsen av Tromsødekket er tolket til å være en kontinuerlig fra NV mot SØ. SMC har fått dannet foliasjon i metagabbro ved DT1. Anatekse i SMC hendte ved DT2 episoden, før opprettelsen av kontakt (sen D2) med Tromsødekket.

The Tromsø Nappe Contact with the Nakkedal Nappe Complex NE of Tromsdalstind : Shear kinematics and relationship with metamorphism.

Indrevær, Kjetil — 2011-04-30T22:00:00Z

Indrevær, Kjetil
The tectonic contact between the Nakkedal Nappe Complex and the Tromsø Nappe crops out NE of Tromsdalstind, 5 km E of Tromsø, Norway. Petrological- and structural analysis of the contact have been undertaken in order to contribute to a better understanding of the tectonometamorphic history of the Uppermost Allochton in the Scandianavian Caledonides. Methods such as P-T pseudosection analysis, Computer-Integrated Polarization microscopy (CIP) and quartz grain size and -shape analysis have been combined with classic polarizing microscopy to obtain shear sense, P-T-conditions, flow stress and strain rate of deformation. A minimum P-T condition of a Scandian prograde metamorphism is obtained from a metapelite in the Tromsø Nappe at 0.9 GPa and 680°C. A widespread distribution of quartz deformation microstructures indicate that deformation was continuous and took place over a large span of temperatures during final retrograde conditions from more than 700°C to less than 400°C. Flow stress and strain rate during deformation are estimated to ~30 MPa and 10-11 s-1. Chessboard patterns in quartz are observed locally and c-axis orientation images and pole figures of a quartz vein within the Tromsø Nappe show prism [c]- and basal -slip indicative c-axis preferred orientions (CPOs) in completely recrystallized grains. Prism [c]- and basal -slip pole figures from the same microstructure have previously only been reported in large submagmatic quartz grains. The implications of the new findings for the current theories on the development of prism [c]-slip are discussed. A new unit within the Skattøra Migmatite Complex (SMC) is identified and evidence of retro-eclogites and partial melting in the Tromsø Nappe is presented. A switch in the direction of nappe translation during a late- to post-Scandian retrograde metamorphism from either SW or NE to SSE is identified in the Tromsø Nappe. The results are set into context with previous work in the area and it is concluded that the Tromsø Nappe was subjected to at least two major prograde metamorphic events followed by uplift, partial melting and retrogradation interpreted to reflect the Taconian- and the Scandian phase, respectively. The SMC suffered extensive partial melting in connection with the Taconian phase, was relatively unaffected by Scandian deformation and did not come into contact with the Tromsø Nappe until late in the Scandian phase.