Den digitalt dannede universitetsbibliotekar

Siden jeg tilhører vertskapet, kan jeg ikke takke for maten. I stedet vil jeg hylle seminarets hovedgjest: Universitetsbibliotekaren.

Før jeg begynte i bibliotek, så jeg Universitetsbibliotekaren som bokmennesket fremfor noen. Og det er blitt bekreftet.

Bokmennesker kan være lærd og de kan være dannet. Eller de kan være begge deler. Men å være lærd og å være dannet er ikke det samme. Den lærde kan mye. I dag vil vi vel si at han har tilegnet seg mye informasjon. Og, må vi føye til, forvandlet den til kunnskap. Mange universitetsbibliotekarer er veldig lærde. Men de er ikke dermed dannet. Dannelse er en bestemt sinnskvalitet. Noen forbinder den med pene manerer, men ofte blir den forbundet med bøker. Folk som leser mye, kan være dannet. Man mener at det å lese bøker, gjør noe med en. Å være dannet er som å være formet. Det å lese bøker, former en på en bestemt måte. Omgangen med bøker former oss på en måte som oppfattes som positivt. Uavhengig av bøkenes innhold.

Den danske forfatter Meïr Goldschmidt har et sted sagt at "hjertets dannelse er den utviklede evne til oppmerksomhet." Om vi skal forlenge tanken om den boklige dannelse, må vi med Goldschmidt si at boka utvikler vår evne til oppmerksomhet.

Hva slags oppmerksomhet? Den har noen viktige kjennetegn. Fordypelse: Boklesing inviterer til fordypelse i et stoff, enten det er en kriminalroman eller en vitenskapelig avhandling. Gjennomtenkning. Boklesing inviterer til å lese et vanskelig avsnitt en gang til og tenke gjennom problemet. Abstraksjonsevne: Omgang med bøker inviterer til å befri seg fra konkret og påtrengende empiri. Se vidt omkring. Fantasi. Fargerike beskrivelser er i realiteten uten form og farge. Slikt er opp til leseren. Skepsis. Boklesing inviterer til å sjekke en gang til. Denne holdningen smitter til resten av livet: Man skal ikke uten videre tro det man ser eller hører.

Bokas verden er på mange måter en trygg verden. Det derfor viktig å ikke forveksle den med virkeligheten. Et kjennetegn på den som er dannet, og ikke bare lærd, er at han vet når han skal lukke boka. Boknarren er han som forveksler boka med virkeligheten. Don Quijote er det klassiske eksempel.

Bokas form er altså slik at den inviterer oss til å fordype seg i den. Og den inviterer også til at man lukker den igjen og går ut i verden. Jeg tror at det intellektuelle individ, formet mellom renessansen og la oss si andre verdenskrig, er tuftet på boka, både som form og metafor. Men den boklige dannelse, den hjertets og sinnets dannelse som omgangen med bøker i kan skape, er ikke dannet i en fart. Dannelse tar tid; den boklig dannede er et modent menneske.

Og nå har altså vi universitetsbibliotekarer, bokmenneskene, vært samlet til konferanse. Og hva har vi snakket om? I hvert fall ikke om bøker. Nei, vi har snakket om det vi alltid snakker om når vi møtes: Vår nye digitale virkelighet. Den er jo ikke lenger så ny, men vi er ikke og blir ikke ferdig med å snakke om den. Den har omkalfatret vår virkelighet, og selv om vi regner oss blant de fremste ekspertene på området (og det er v i vel), er vi innerste inne preget av en viss angst. For vår verden er jo snudd på hodet.

Vi omgås dataskjerm og mus mer enn bøker. Om vår omgang med bøker dannet oss på en bestemt måte - finnes det så en digital dannelse, forskjellig fra den boklige? Hva er i så fall dens kjennetegn? Den boklige dannelsen ble til gjennom en fortrolighet med bøker. Hva slags dannelse får vi av fortroligheten med datamaskinen? Kan dette nye også være verdig betegnelsen dannelse? Om vi følger Goldschmidt - hva slags oppmerksomhet utvikler vi i omgangen med datamaskiner? Hvordan er det digitale hjertes dannelse?

Jeg er ikke i tvil om at vår digitale hverdag former oss. Jeg er heller ikke i tvil om at noen av de boklige dyder er alvorlig truet. Men jeg tror også at andre dyder kan utvikles. Bokas fordypete oppmerksomhet er truet. I stedet utvikler v i en årvåkenhet mot forandringer og bevegelser i bildet. For skjermbildene forandrer seg hele tiden - i motsetning til boksidene. Der boka fremelsker langsom sindighet, vil vi ha hurtighet foran skjermen. Tre sekunder er aldri så lange som når vi venter på et skjermbilde. Bokas billedskapende fantasi er dypt truet av tilsynekomsten av stadig nye bilder på skjermen. Men i stedet utvikler vi fantasiens nære slektning oppfinnsomheten. Den sindige gjennomtenkning erstattes av en fleksibilitet. Foran skjermen vet vi sjelden hva som blir det neste, og vi er forberedt på hva som helst. I motsetning til i bokas lukkede virkelighet, er vår holdning på nettet preget av åpenhet. Den dannede skepsis er erstattet av optimisme. Det ble jeg klar over da jeg fulgte Tore på sporet. Vandringen på nettet gjør også en slags overflatiskhet til en dyd. Vi kaller en slik vandring for surfing: Å la seg bære av overflaten til stadig nye områder.

Også i den digitale verden er faren til stede for forveksling med det vi vanligvis kaller virkeligheten. Ja, faren er så stor at vi snakker om en virtuell virkelighet. Også for den som har strandet i dataverdenen har vi et navn. Datanarren er en nerd. Også han har bommet på virkeligheten, men ikke på en så åndfull måte som Don Quijote.

Boka gir oss kunnskap. Dataskjermen gir oss informasjon. Noen ser denne forskjellen som et faresignal. Jeg har ikke riktig bestemt meg for om jeg hører til disse. I siste instans er kunnskapen noe som må formes i den enkelte. At sentrale dyder vi pleide å forbinde med intellektuell og boklig dannelse er truet, er jeg ikke i tvil om. Samtidig ser vi nye og spennende muligheter i det digitale for utvikling av andre dyder. Om de gamle boklige dyder og de nye kunne smelte sammen, kunne vi virkelig utvikle en digital dannelse. Å være med i en slik dannelsesprosess ser jeg som en stor utfordring for universitetsbibliotekaren. Den digitalt dannede har en selvfølgelig fortrolighet med de digitale medier. Men på samme måte som det er viktig for den boklig dannede å vite når han skal lukke boka og se ut i verden, er det viktig for den digitalt dannede å vite når han skal logge seg av. Vi kan jo spørre fisken om hva som skjer når man vikler seg inn i et nett. Det ender sjelden godt.

For at dette ikke skal få et alt for trist slutt, vil jeg utbringe en håpefull skål for den digitalt dannede universitetsbibliotekar.