Ordet bibliotek kommer som kjent fra gresk biblion som betyr ‘bok’, og theke som betyr ‘oppstillingsrom’. I antikken kunne dette være bra dekkende for bibliotekets funksjon. Slik var det i det berømte akademi og bibliotek i Alexandria, enskjønt kopiering av den nedskrevne litteratur også var en av oppgavene der.

For oss er det nærmest selvinnlysende at kunnskapen må tas vare på gjennom det skrevne ord. Skriften fastholder virkeligheten i en stabil form. Men i arven fra antikken er dette ingen selvfølge. I dialogen Faidros lar Platon Sokrates hevde at de skrevne ord ikke selv kan tenke noe om det de utsier. For ber man den skrevne tekst om nærmere opplysninger om det som er sagt fordi man gjerne vil forstå det fullt ut, oppfører den seg i følge Platon som en trompet, som ved enhver anledning bare blåser et og samme signal. Idealet hos Platon er dialogen, hvor erkjennelsen får karakter av både prosess - gjennom diskusjonen selv - og resultat, mens skriften bare er resultat. Det skrevne ord blir bare en blek avglans av ‘det levende og sjelfylte menneskes ord’. Til tross for at Platon foretrekker talen som erkjennelsens primære redskap, er det et tilsynelatende paradoks at han lar alle sine verk skrive ned og at de bare på den måten har kunnet leve gjennom århundrer.

Men mens skriften for Platon bare var i talens tjeneste, representerer biblioteket i Alexandria den andre arv fra antikken, skriftens og lesningens kunst. Når så vår kultur har valgt den skriftlige tradisjon som kunnskapens, kulturens og dannelsens medier, kan det være rimelig å knytte det til kanonisering av de hellige tekster. Hvor Platons dialoger refererer til det talte utsagn, begynner middelalderens lærde å henvise til en skriftlig tradisjon. Å kjenne den originale tekst blir grunnlaget for kirkas kompetanse for å forvalte den rette lære.

Selv om middelalderen er den epoke som opphøyer skriftkulturens primat, forsvinner aldri den muntlige kultur, og den har i bestemte historiske og sosiale sammenhenger blitt tilskrevet større verdi enn skriftkulturen. Bl.a. har universitetene gjennom forelesninger og seminarer alltid holdt talen og dialogen høgt hevet. Men med de moderne digitale verktøy kan tekster distribueres, besvares, kommenteres og endres så raskt at de på en måte kan bygge bro over den tradisjonelle motsetningen mellom skrift og tale. Problemet som da oppstår, er å finne akseptable måter å myke opp vår bundethet til teksten som bærer av det autoritative innhold. Kan en frikobling mellom språk og virkelighet i inspirasjon fra Wittgenstein være en mulig vei?

I løpet av de siste 30 år har bibliotekene - og særlig forskningsbibliotekene - gjennomgått en metamorfose som har rystet biblioteket i sine grunnvoller. Tradisjonelt er bibliotekene samlinger av bøker, manuskripter, kart, tidsskrift og andre kilder av nedskrevet informasjon. Vanligvis finner vi også referanseverk der, av typen leksika som inneholder faktakunnskap og indekser som hjelper brukerne å finne informasjon i andre kilder; gjerne også fiksjonslitteratur, inklusive poesi, romaner, noveller; dessuten musikknoter, fotografier etc.; sakprosa av typen biografier, historie og andre faktarapporter; tidsskrift, inklusive magasiner, fagtidsskrift og bøker publisert som deler av serier. Etter hvert som cd-plater, CD-ROM og audiovisuelle media har blitt mer og mer vanlig, har biblioteksamlinger også begynt å inkludere disse og andre former for ikke bokbaserte dokumenter i sine samlinger.

Bibliotekene ble tidlig involvert i utnytting av den nye informasjonsteknologien. I mange år har bibliotek deltatt i samarbeidstiltak med andre bibliotek. Ulike institusjoner har delt på katalogiseringsarbeid og informasjon om hva de enkelte bibliotek har i sine samlinger. De har delt denne felles informasjonen for å forenkle innlån og utlån mellom bibliotek. Bibliotekspersonalet har også blitt eksperter på å finne informasjon i on-line og i CD-ROM databaser.

Etter hvert som samfunnet har begynt å verdsette informasjon høyere, har den såkalte informasjonsindustrien utviklet seg. Denne industrien omfatter utgivere, software utviklere, on-line informasjonstjenester og andre foretak som legger til rette og lager helhetsløsninger og selger informasjonsprodukter for profittens skyld. Det åpner både en mulighet og representerer en utfordring for bibliotekene. Når stadig mer informasjon blir tilgjengelig i elektronisk form, behøver på den ene sida ikke et bibliotek å ha i sine egne samlinger, det være seg en artikkel, en bok eller en statistisk årbok, for å gjøre den raskt tilgjengelig for en bruker. På den andre sida synes aktører i informasjonsindustrien etter hvert å representere et alternativ til biblioteket som informasjonsleverandør. En student med sin egen nettoppkoblete computer kan nå gå direkte til en on-line tjeneste for å lokalisere, bestille og motta en kopi av en artikkel uten å behøve å forlate sin bolig.

Selv om utviklingen av digitale bibliotek betyr at folk ikke behøver å gå til en fysisk bygning for å skaffe seg informasjon, trenger brukere fremdeles hjelp for å finne den informasjon de trenger. I en tradisjonell biblioteksbygning har en bruker tilgang til en katalog for å finne en bok. I et digitalt bibliotek har brukeren også tilgang til kataloger for å finne tradisjonelt biblioteksmateriale, men mye av den informasjon som finnes f.eks. på Internet, lar seg ikke finne gjennom en vanlig akseptert form for identifikasjon. Dette problemet nødvendiggjør at man må komme fram til enighet om en standard for å identifisere elektronisk informasjon, såkalte meta-data, og utvikling av koder, slik som HTML (Hypertext Markup Language) og SGML (Standard Generalized Markup Language) som kan bli lagt inn i elektroniske tekster.

Bibliotek har gjennom mange år kjøpt bøker og periodika som folk kan låne eller fotokopiere for personlig bruk. Utgivere av elektroniske databaser selger imidlertid vanligvis ikke sitt produkt, men selger lisens til bibliotek eller andre institusjoner for spesifikk bruk av basen. De forlanger vanligvis en stykkpris eller enhetspris fra biblioteket for den bruk institusjonen gjør av produktet. Når bibliotekene ikke eier disse ressurser selv, har de mindre kontroll over hvorvidt eldre informasjon blir tatt vare på for framtidig bruk. Det er ellers en viktig kulturfunksjon til bibliotek. I den elektroniske tid har spørsmål om copyright, eierrettigheter til åndsverk og informasjonens pris fått stadig større betydning for framtidige bibliotektjenester.

Økt tilgang på elektronisk informasjon har ført bibliotek, særlig på skoler, høgskoler og universitet til å knytte nær kontakt til sine institusjoners computer sentre. Noen steder har datasenteret ansvar for den elektroniske informasjon og biblioteket ansvar for den trykte informasjonen. På noen utdanningsinstitusjoner - og jeg skulle tro på stadig fler - har biblioteket tatt ansvar for både de tradisjonelle biblioteksamlinger og datatjenestene.

Etter hvert som teknologien har endret seg og muliggjort stadig nye måter å skape, lagre, organisere og frambringe informasjon på, har den offentlige forventning om bibliotekenes rolle økt. Bibliotekene har svart med å utvikle mer sofistikerte on-line kataloger som gir brukerne mulighet til å finne ut om en bok er utlånt eller ikke og hvilke andre bibliotek som har den. Bibliotekene har også innsett at brukerne ønsker informasjon raskere, de ønsker fulltekst av et dokument i steden for en referanse til det, og de ønsker informasjon som gir klare svar på deres spørsmål. Som svar har bibliotekene utviklet såkalte SDI (Selective Dissemination of Information) tjenester, som innebærer at bibliotekene velger informasjon som kan være av interesse for deres brukere og tilbyr det før brukerne etterspør den.

Før boktrykkerkunstens oppfinnelse hadde bibliotekene også ansvar for mangfoldiggjøring og distribusjon av dokumenter. Dette arbeid ble overtatt av trykkeri, forlag og bokhandlere. Med den digitale revolusjon vil elektronisk publisering kunne erstatte papirbasert publisering. Da vil publisering og distribusjon på nytt kunne samles i biblioteket. Her finnes datadesignere som kan gjøre publikasjonen best mulig. Her finnes registreringssystem for gjenfinning og her finnes distribusjonssystem. Papirbasert publishing on demand vil biblioteket kunne ivareta som et biprodukt av den digitale publisering. Forøvrig muligjør elektronisk publisering en ny type publikasjoner hvor framstillingen kan gjøres dynamisk og parallelt. Eksempelvis kan historiske atlas vise kontinuerlige endringer i grenser, handelsruter, bosetningsutvikling etc. og lyd, bilde og tekst kan spille sammen. Publiseringen blir en kreativ del av skriveprosessen. Datadesignere må i selve tilblivelses- og produksjonsprosessen spille en kreativ rolle. Når slike symbioser mellom faglig og datakyndig personale fungerer godt, vil forskere innse at digital publisering kan være bedre enn papirbasert publisering rett og slett fordi bare den type publisering får fram det som skal framstilles.

De forandringer i bibliotekene som vi i det forgående har trukket fram, har oppstått i USA og i andre engelsktalende land. Men elektroniske nettverk har ikke geografiske grenser, og deres inflytelse har spredd seg raskt. Med Internet-oppkobling til Peking, Moskva og over hele verden ellers har folk som tidligere ikke hadde tilgang på tradisjonelle bibliotektjenester, nå mulighet til å få informasjon om alle slags emner, uten politisk sensur.

Når bibliotekene har endret seg, har også rollen til bibliotekspersonalet endret seg. I stadig større grad har bibliotekspersonalet måttet gå inn i undervisningsrollen for å lære brukerne hvordan de skal finne informasjon både i biblioteket og over elektroniske nettverk. Folkebibliotekarer kan utvide sin rolle ved å skaffe fram informasjon for lokalsamfunnet gjennom offentlig tilgjengelige datasystemer. Noen i biblioteket må være eksperter på datamaskiner og computer software. Andre er opptatt med hvordan datateknologien kan ivareta menneskelige kulturspor fra fortida eller sikre at biblioteksamlinger på gammelt skjørt papir eller på gamle datafiler fortsatt kan brukes av folk om flere hundre år. I et forskningsbibliotek som blir stilt overfor stadig nye utfordringer, er det også nødvendig at det opprettes egne forskningsavdelinger hvor lang- og kortsiktige forskningsprosjekter drives. Jeg ser også for meg at det må bli mulig å kvalifisere seg til professorater innenfor et universitetsbibliotek. Det er nødvendig for å rekruttere og beholde de best kvalifiserte samtidig som det vil sette biblioteket på linje med andre faglige enheter på universitetet.

Folk med bibliotekskompetanse har også merket etterspørsel etter sin kompetanse utenfor bibliotekets vegger. Flere kan få arbeid i informasjonsindustrien som salgsfolk, designere av nye informasjonssystemer, forskere og informasjonsanalytikere. De vil også kunne komme inn i markedsføring, PR og i virksomheter som trenger rask tilgang på informasjon.

Selv om bibliotekene har endret seg sterkt gjennom historien, så har deres rolle som kulturinstitusjon ikke gjort det. Bibliotekene er fortsatt ansvarlig for å bygge opp eller øke tilvekst av bøker, periodika og andre media som møter de utdanningsmessige, forskningsmessige, rekreasjonsmessige og informasjonsmessige behov hos brukerne. De fortsetter å ta vare på allment tilgjengelig materiale - juridisk, historisk, religiøst materiale i en sivilisasjon. De er stedet hvor smårollinger kan høre sin første historie og hvor forskere kan utføre sin forskning.

Men den prisen forskningsbibliotekene og i særlig grad universitetsbibliotekene har måttet betale for denne endring, er at det har skjedd en degradering av bibliotekets status i forskningsmiljøene. Før ble formidlingssida som biblioteket sto for, betraktet som en del av den faglige aktiviteten ved universitetet. Formidling i biblioteksammenheng vil si å holde orden på kunnskap, være senter for dokumentasjonsformidling. Informasjonsformidling er bare å formidle data uten relasjon til forutsetninger og grunnlag for dataene. Kunnskapsformidling vil si å formidle organisert viten og omfatter det som i engelsk kan uttrykkes som "knowing how" og "knowing that" og kunnskap må således også betraktes som et forhold mellom et subjekt som oppfatter og et objekt som oppfattes. Likeså må det innebære bevisshet om hvordan kunnskap forholder seg til det sosiale miljø den vokser fram i. Dette krever høg reflektert kompetanse og ikke bare ferdighetskompetanse. Det kontinentale forskningsbibliotekkonseptet er mer orientert mot kunnskapsformidling, mens det amerikanske konsept rundt informasjonsbegrepet blir en teknisk tilgjengeliggjøring uten faglig innsikt i hva og hvordan kunnskapen skal brukes. I den nye digitale verden er det viktig å være seg dette bevisst slik at databasekunnskap ikke forleder oss til å tro at bare databasen er stor nok, vil den kunne gi oss det fullstendige svar.

Å ivareta det beste fra den kontinentale kunnskapsformidlingstradisjon og kombinere det med de digitale medier vil kunne gjenskape universitetsbibliotekenes faglige status. Men da skal vi ikke betrakte de digitale medier som mål for vår aktivitet, men bare som et middel. I så fall vil jeg som Jon Leirfall sa da han talte til et etter hans mening altfor sidrompa Landsmøte i Senterpartiet: "Kom dere på banen, folkens!" For min del vil jeg tilføye: Det er nå det skjer. Kommer vi for sent på banen, griper andre ballen foran nesen på oss. Da er kampen tapt. Én ting har jeg lært av mitt opphold i Trondheim siste år: Nils Arne Eggens stadige rop fra sidelinja under Rosenborgs hjemmekamper: "Vær først på ballen, guta!" - Lykke til med konferansen.