Bjørn Winther Riise

Minneord


Bjørn blant den lokale Fulham-fansen på et regnvått Craven Cottage 18. november 2000. Fulham - Portsmouth 3-1.

berita bola

 

<

Vi har så lett for å ta livet som en selvfølge. Og vi har så lett for å ta våre nærmeste som en selvfølge. Og så skjønner vi etterpå, når vi mister en som sto oss nær, hva vi hadde og hva vi har mistet.

I en ulykke under rypejakt på Kvaløya 18. oktober, mistet vi vår nære venn Bjørn W. Riise. Bjørn var veldig lett å ha som venn. Bjørn krevde aldri noe annet av en, enn at man var seg selv. Slike venner er umistelige. Bjørns bortgang blir tung å komme over.

Alle store og små gleder blir dobbel glede om man har noen å dele de med. Eller flerdobbel. Denne erkjennelsen ligger til grunn for "Internklubben" vår, en klubb av åndsbrødre, hvor vi dyrket vår felles interesse for fotball, musikk og godt øl i sosialt samvær. Bjørn visste hvordan en ekte fotballinteresse kan og skal dyrkes på seriøst vis, med hjerte for sine lag Tromsø IL og Arsenal. Internklubben blir ikke den samme heretter. Et høydepunkt i aktivitetene til klubben vår, var Londonturen i fjor høst. En tur som hadde tre formål: Fotball, engelsk "real ale" og rock. Fotografiene fra den turen viser ansikter fra svært fornøyde gutter. Spørsmålet har siden den gang vært når vi kunne gjenta turen. Nå må det i så fall bli uten Bjørn.

I det som ble den siste e-posten internt i klubben mens Bjørn var blant oss, ble det gjort et Bob Dylan-sitat. Dette var med referanse til TILs tabellsituasjon. Sitatet er så altfor treffende for våre følelser nå i ettertid:

"They say the darkest hour is right before dawn
But you wouldn't know it by me
Every day's been darkness since you been gone."
(Fra "Meet me in the morning")

Vi har mistet en veldig god venn. Det gjør vondt. Såret er stort og djupt.

Vi vil takke for godt vennskap med et dikt av Kolbein Falkeid:

"Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem."

Man er ikke død før man er glemt. Bjørn vil leve så lenge vi lever.

 

Internklubben v/ Rune, Leif, Magne og Ambrosius